Innlegg: Sanksjoner som svar på Russlands militære aggresjon mot Ukraina er også relevant for bygg- og anleggsbransjen

Russiske aktører vil på sin side forsøke å omgå sanksjoner, blant annet ved bruk av stråmenn og tilslørte selskapskonstruksjoner. Nøkkelpersoner i byggenæringen, selskaper og kontrakter vil kunne være attraktive mål, med det formål å omgå sanksjonene. Byggebransjen i Norge må erkjenne at vi kan være mål for russiske operasjoner som vil påvirke eller skaffe inntekter til Russlands ulovlige krig.

Sanksjoner er på ingen måte et nytt politisk virkemiddel, men i det omfanget vi ser nå etter Russlands angrep på Ukraina har vi ikke opplevd tidligere. I Norge er tiltakene hovedsakelig gjennomført i forskrift om restriktive tiltak vedrørende handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territorielle integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet.

Innholdet i tiltakene
Tiltakene er svært omfattende og omfatter alle sektorer som er av økonomisk betydning for Russlands evne til å finansiere sin krigføring mot Ukraina. Tiltakene er særlig rettet mot finanssektoren, energisektoren og transportsektoren. De inneholder en rekke forbud mot eksport og import av ulike varer, teknologier og tjenester. Det er også forbudt å yte en rekke tjenester, som for eksempel tekniske tester, arkitekt- og ingeniørtjenester.

Listeførte personer og enheter
Forskriften har bestemmelser om økonomiske frystiltak. Frystiltak innebærer frys av penger og formuesgoder som tilhører, innehas eller kontrolleres av listeførte personer eller enheter, samt forbud mot å stille til rådighet penger eller formuesgoder, verken direkte eller indirekte, eller la slike være til fordel for listeførte personer eller enheter. I praksis er det forbudt å handle med listeførte enheter og personer. Listeførte inkluderer personer i det russiske regimet, samt en rekke andre individer og enheter, som for eksempel russiske banker, media og næringsliv, russiske oligarker, samt personer med tilknytning til det russiske regimet og militæret.

Gjennomføring av aktsomhetskontroll

En norsk virksomhet har ansvar for å sjekke om den eller de man har eller ønsker å inngå avtaler med er listeført, man må altså gjennomføre en såkalt «due diligence» eller aktsomhetskontroll. Man må også ha oversikt over eventuelle mellomledd og sluttbrukere, eller om noen av mellomleddene eller motparten er eid eller kontrollert av en listeført person eller enhet.

Norge har lagt seg på samme linje som EU og anbefaler en konkret og risikobasert aktsomhetskontroll. Oppfyllelse av denne plikten vil blant annet bero om det foreligger et avvik fra forsvarlig handlemåte, altså om man kunne og burde handlet annerledes. Det finnes imidlertid noen svar i veilederen. Ifølge veilederen er det opp til enhver aktør å sikre at man har retningslinjer på plass for etterlevelse av sanksjonene.

Retningslinjene må gjenspeile forretningsmodell, geografiske virkeområde, risikoeksponering med hensyn til kunder, ansatte og virksomheten for øvrig. Aktsomhetskontrollen bør blant annet bestå i en konkret risikovurdering av egen virksomhet med det formål å begrense risiko, sikre kontroll på flere nivåer, samt føre løpende tilsyn og overvåking. Formålet bak aktsomhetskontrollen vil være å kartlegge og vurdere faktiske og potensielle risikofaktorer for etterlevelse av sanksjonsregelverket forbundet med virksomheten, produkter eller leverandørkjeder og forretningspartnere. Omfanget av aktsomhetskontrollen må stå i forhold til virksomhetens størrelse, art, konteksten virksomheten finner sted innenfor og ikke minst sannsynligheten for samhandling med aktører som rammes av sanksjonsregelverket. Videre sier veilederen at aktsomhetskontroll typisk kan bestå av en undersøkelse av mottakere av penger eller formuesgoder sett opp mot sanksjonslistene i regelverket samt nettsøk etter relevant informasjon om kontraktsmotparten, inkludert i nyheter, med formål å avdekke om en kontraktsmotpart som ikke er direkte listeført, og dermed ikke kommer opp som treff ved søk i sanksjonslistene, i realiteten kontrolleres av en listeført person.

Dette kan ofte være en krevende øvelse, spesielt i de tilfellene der man skal undersøke selskaper med komplekse eierstrukturer. Ikke sjelden kan man ende opp i skatteparadiser, der det er mangel på åpenhet og det reelle eierskapet eller kontrollen over selskapet er skjult gjennom stråmenn eller skallselskaper. Et veldig praktisk tiltak kan derfor være at man stiller krav til kontraktsmotparter om å dokumentere reelle eierforhold. Dersom dette ikke aksepteres vil det være et rødt flagg som kan tilsi at man bør revurdere avtaleforholdet. Etter vår mening bør særlig byggherrer og hovedentreprenører med ressurser og kompetanse, for eksempel i kraft av en compliance-funksjon, ta et stort ansvar knyttet til aktsomhetskontroll, og dele sin kunnskap med andre som ikke besitter tilsvarende ressurser.

Byggenæringen kjøper både varer og tjenester i tillegg til stor import av arbeidskraft fra land ved Russlands grenser. I mange post-sovjetiske land er det en stor russisk befolkning med sterke russiske interesser. Data viser at sanksjonene omgås gjennom såkalt «parallellimport» til disse landene. Blant annet publiserte Den norske Helsingforskomité kronikken «Europa undergraver egne sanksjoner» i Aftenposten 22.03.2023 om hvordan tolldata viser at sanksjonene omgås ved å eksportere produkter til Russland via tredjeland. Med norsk mangel på arbeidskraft samtidig som det gjøres store investeringer i offentlige byggeprosjekt, forsvarsanlegg, veier, bane, telekommunikasjon samt energiforsyning er det viktigere enn noen gang å vite hvem man gjør forretninger med. Ellers vil byggenæringen være sårbare for å overføre kunnskap om norske forhold og kapital til russiske interesser, i strid med sanksjonsregelverket.

Hvem gjelder sanksjonsregelverket for?
Sanksjonsregelverket gjelder i prinsippet for enhver fysisk og juridisk person i Norge eller som er underlagt norsk jurisdiksjon, og treffer derfor bredere enn de regelverkene som rapporteringspliktige er underlagt, som for eksempel hvitvaskingsloven.

Oppsummering
Dersom man har en sannsynlighet for samhandling med aktører som rammes av sanksjonsregelverket bør man sikre at man har en del tiltak på plass, og hvor det hele må starte med en konkret risikovurdering. Denne må blant annet følges opp med interne retningslinjer og rutiner, kontroll på flere nivåer, blant annet knyttet til screening av personer eller virksomheter man samhandler med, systemer for kontroll på transaksjoner samt veiledning og opplæring til ansatte. Det er viktig å understeke at denne listen over tiltak ikke er uttømmende og at enhver må gjøre egne vurderinger sett opp mot konkret risiko for brudd.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.