Det er fortsatt noen uker før vi kan krysse av for ett år i mer eller mindre unntakstilstand for store deler av verden, men i mange måneder nå har vi levd i en annerledes situasjon enn noen av oss tidligere har opplevd. Koronapandemien er blitt en del av hverdagen, og vi går mer eller mindre i en slags boble som vi snart håper skal sprekke. Vi begynner nesten å bli numne for både nyheter om selve sykdommen og konsekvensene av dette – det er blitt en del av hverdagen rundt oss og en virkelighet vi nå lever i.

Det betyr selvsagt ikke at vi er likegyldige til hva som skjer rundt oss eller situasjonen vi befinner oss i. Veldig mange begynner nå virkelig å bli slitne av hvordan hverdagene våre fortoner seg, både i jobbsammenheng og i det private. Vi får ikke møtt hverandre som før, jobbe som tidligere eller treffe de folkene vi gjerne skulle sett igjen – også på nært hold. For mange vil dette nå også begynne å få store konsekvenser. Mange bedrifter sliter fortsatt, og mange tyngre enn noensinne tidligere. Egenkapitalen er flere steder spist opp for lengst, og man lever nå på ulike støtteordninger med minimumsløsninger. Det betyr mange permitterte, oppsagte – i tillegg til nedlagte virksomheter som aldri igjen vil se dagens lys. Flere frykter at vi vil se en ny topp med permitteringer i ukene som kommer. Mange har klart å holde det gårende lenger enn man skulle forvente, men om ikke ting etter hvert endrer seg, er det mange som med rette har mye å frykte.

Mange har i løpet av de siste månedene også måtte tilvenne seg en ny hverdag med hjemmekontor. For enkelte fungerer dette helt fint, og åpner opp for nye muligheter. Det er nok også noen endringer som vil stå seg også når pandemien en gang i tiden fremover vil være et tilbakelagt stadium. Men det er også flere negative sider ved å ikke kunne møtes på kontoret. Det gjør noe med hele dynamikken – og mange har definitivt også et behov for å ha et fysisk nettverk rundt seg. Hvordan dette vil slå ut etter pandemien er ikke godt å si, men alt vil nok ikke ble helt som før. Selvsagt er det også noen som ikke har mulighet til å jobbe hjemmefra, og det er ofte disse nå som holder rammeverket i samfunnet vårt oppe og er avgjørende for at hverdagen tross alt går rundt på et vis.

Det store spørsmålet nå som selvsagt alle spør seg, er hva som skjer fremover. Alle håper vi har startet på slutten av pandemien, men ingen kan si dette med sikkerhet. Vaksinene er startet å komme, og mange blir nå vaksinert rundt om i verden – også i Norge. Men dette vil ta tid, og vi kjenner fortsatt ikke rekkevidden av effekten rundt vaksinene som nå er tatt i bruk. Det kan gi en relativt rask ende på pandemien, men det kan også være at dette er noe som vil være med oss i mange år fremover – i en eller annen form. Spørsmålene er mange, men svarene er ikke enkle å gi. Forhåpentligvis vil vi snart begynne å se resultater. Om ikke vil det bli stadig vanskeligere å holde motet og positiviteten oppe. Mange begynner å bli lei, og samfunnet må selvsagt betale dyrt for det som nå skjer rundt oss. På et eller annet tidspunkt vil man måtte justere kursen om ikke situasjonen endrer seg. Hvor og når dette skjer, er ikke godt å si, men alle håper selvsagt at vi nærmer oss slutten på denne spesielle tiden. Det er noe vi helt klart også trenger. VI behøver noe å se frem til og bedriftene må etter hvert kunne begynne å planlegge for en normal drift igjen. Vi tror og håper så vil skje, og at høsten 2021 vil bli tiden da det aller meste snur og at en normalsituasjon vil komme på plass igjen.