Men hvert eneste år er det flere mennesker på norske byggeplasser som blir utsatt for tvangsarbeid og flere av dem kommer innenfor kategorien menneskehandel. Oslo er spesielt utsatt.
Virkeligheten i 2020 er at det er opprettet egne krisesentre for menn, hovedsakelig tilknyttet bilpleiebransjen og byggenæringen. Krisesentrene er etablert for mennesker som trenger et sted for å komme seg unna sin egen arbeidsgiver. De kan ha være usatt for ekstreme psykiske, og innimellom fysiske, påkjenninger og ser ingen annen utvei enn å be om hjelp.
Mange av dem blir henvist av myndighetene til et såkalt «safehouse». I Oslo har Frelsesarmeen bygget opp et slikt hemmelig hus på en hemmelig adresse. De som har vært innom her siden etableringen tilbake i 2016 er ikke utsatt for det vi kjenner som sosial dumping, vi snakker her faktisk om tvangsarbeid og menneskehandel. De er presset til å jobbe mer eller mindre gratis, med elendige bo- og leveforhold og de lever i konstant frykt for ulike typer represalier. De ser ingen utvei på problemene, og velger derfor å leve i skjul for omverdenen i frykt for hva som skal skje om bakmennene skulle spore dem opp. Disse personene er lurt, svindlet og utnyttet av sine «arbeidsgivere». Og bakmennene går som regel fri. Veldig få saker havner noensinne i rettssystemet.
De bare forsvinner.
Vi har besøkt et safehouse i Oslo, og i de siste utgaven av Byggeindustrien forteller vi historien til «Sonam» (dette er ikke hans virkelige navn) som kom til Norge via en bakmann fra Polen for å arbeide. Det gikk ikke som Sonam håpet, og han fikk da se en side av Norge de færreste av oss kjenner. Men han har altså vært inne på byggeplasser i Oslo og gjort et arbeid. Han jobbet tolv timer om dagen, uten noen form for erfaring eller utdanning i faget, før han gikk og la seg i bilen for å sove. Midt på vinteren. Han har ikke fått noen betaling.
Dette er en virkelighet vi ikke kan godta. Vi kan ikke la slike forhold foregå foran øynene våre. Vi kan heller selvsagt ikke slå oss til ro med at man må opprette krisesentre for arbeidere som ikke ser noen annen utvei enn å leve i skjul i frykt for arbeidsgiverne. Siden 2016 har over 40 menn vært innom dette safe-
houset vi har besøkt.
Dette er ingen enkel utvikling å snu. Dette er en internasjonal utfordring, som dessverre bare ser ut til å tilta i omfang, og om vi trodde Norge var forskånet fra denne utviklingen, må vi tro om igjen. Vi må rett og slett bli enda flinkere til å kontrollere hvem som utfører jobbene på våre byggeplasser, uansett hvor liten eller stor den er. Myndighetene og næringen selv må på nytt sette seg ned og innse virkeligheten som finnes dere ute. For virkeligheten er alt annet enn hyggelig.
Hvilke skjebner disse mennene møter fremover er det ingen av oss som vet. Når de forsvinner ut av landet er det ingen som følger dem opp. Nettopp derfor er det heller ingen som vil vite hva som skjer med Sonam den dagen han forlater sitt skjulested.
Vi kan bare håpe at det går bra, og så må vi sørge for at ikke flere trenger å gå gjennom det samme som ham. Vi trenger nye regler, nye virkemidler og flere vaktbikkjer som avslører de som lukker øynene for å oppnå kortsiktig fortjeneste.
Der har vi alle et ansvar.