Norges høyeste maurtue ligger i søndre Trysil. Høyden er 238 cm i gjennomsnitt for største og minste høyde.

Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap.

Ny bok om maur og mennesker

I den ferske boken «Maurens kulturhistorie» vil forfatterne gi ny innsikt i forholdet mellom mennesker og maur.

– Mauren viser seg i kulturhistorisk sammenheng å ha en stor plass i menneskenes bevissthet, i motsetning til veldig mange andre insekter, forteller Torstein Kvamme fra Skog og landskap. Sammen med Åse Wetås fra Universitetet i Oslo står han bak den ferske boka som er utgitt på Novus forlag. Boken inneholder også bidrag fra Nina Goga, Åse Marie Ommundsen og Trine Nordkvelle.

I den ferske antologien ønsker forfatterne å gi ny innsikt i forholdet mellom mennesker og maur. Det er mer sammensatt enn man skulle tro.

Maurene er arbeidsomme, de er fredelige, de er gjester, de er krigere, de kan ta slaver og de kan gå på gjestebud eller tiggerferd. Mangfoldet blant de forskjellige maurartene er like komplekst som mennesket selv.

Konkret og metaforisk
Mauren har inspirert mennesker siden historisk tid, og denne inspirasjonen har gjenspeilet seg i både det språklige, det litterære og det folkloristiske. Mennesket har brukt og bruker mauren aktivt i litteraturen, i folkemedisinen, som værtegn, som samfunnssymbol og ikke minst som mat i mange kulturer. Mauren dukker opp i både konkret og metaforisk bruk i de fleste fagfelter.

– At maur har så stor plass i folks bevissthet, skyldes flere forhold. Maur er vanlig i det meste av landet, og finnes ofte i store konsentrasjoner. Visse maur gjør stor skade på treverk og isolasjonsmaterialer i bygninger, mens andre kan stikke og være plagsomme. Likevel er maur insekter vi tillegger positive egenskaper som flid og oppofrelse, fortsetter Kvamme, og viser til en av flere bibelske tekster hvor mauren er nevnt:

«Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker. Likevel sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten» (Ordspråkene: 6,6–8).

– Med boka Maurens Kulturhistorie vil vi vise noen av alle sammenhengene mellom maur og menneske, fortsetter Kvamme.

Praktisk bruk av mauren
Det finnes tallrike eksempler på at maur spises rundt om i verden. I Norge er maur mer brukt som smakstilskudd ved at det ble laget eddik ved å grave ned en gryte med varmt vann i toppen av maurtua. Deretter ble tua pisket slik at mauren ramlet ned i gryta og sprutet fra seg eddiken. Maureddik ble regnet for det fineste slaget.

Mauring av båter er en gammel teknikk for tetting. Strøet som ble ført under båten i vannet, ble sugd inn i sprekker. Språkdokumentasjon viser at dette har vært gjort over store deler av landet fra Østfold, rundt hele kysten og oppover Vestlandet og til Nord-Norge. I Mørvika ved Svinesund ble seilskutene trukket over på siden og bøss fra skogen (dvs. maurtuemateriale) ble skurt over skipssiden.

Myldring i litteraturen
Æsops fabler fra ca. 600 f. Kr. inneholder en fortelling om en maur og en gresshoppe. I fabelen representerer mauren fornuften. I Iliaden finner vi fortellinger om krigerfolket myrmidonerne, som i følge legenden skal nedstamme fra kong Myrmidon, sønn av Zevs. Zevs skal ha skapt disse myrmidonene av maur.

Maur framstår som mennesker i miniatyr, og i tekster for barn og unge først og fremst som eksemplariske miniatyrer, som skapninger det er verdt å sammenlikne seg med og etterlikne, eller i noen tilfeller, ta avstand fra. Maurens eksempelstatus i barnelitterære tekster har trolig med dens komplekse levemåte å gjøre.

– Tekstene i det materialet jeg har samlet og sortert synes nettopp å vise at maurens eksemplariske kvaliteter har endret seg gjennom litteratur- og kulturhistorien. Materialet tyder på at det har vært en slags høykonjunktur for maurtekster i årene like før, under og etter andre verdenskrig, men også at noen maurtekster, som Æsops fabler, har en særlig posisjon i enkelte lands litterære og etiske danningskanon. En forklaring på dette kan være maurens egnethet som eksempel på god arbeidsmoral, god kampmoral og god sosial ingeniørkunst. Hva mauren til ulike tider er et eksempel på henger også sammen med endringer i synet på barn, kunnskap, arbeid, krig og danning. Maurtekster er danningstekster, forteller Åse Wetås.

Fred, krig, tigging og slaver
Det høyeste artsantallet av maur er kjent langs kysten og i kystnære strøk fra Kristiansand til svenskegrensa. Det finnes mange forskjellige former for sameksistens mellom maur av ulike arter, både kortvarige og mer permanente former.

Flere arter av skogmaur har store samfunn, der flere tuer tilhører storsamfunnet. Arbeiderne fra de ulike tuene ferdes mer eller mindre fritt mellom tuene i slike superkolonier. Det er vanlig for flere av våre vanligste skogmaur at de lager slike superkolonier.

– Maurkriger forekommer naturlig når to ulike samfunn eller arter konkurrerer om det samme territoriet eller de samme resursene. Dette må ikke forveksles med de artene som røver andre maursamfunn for å holde slaver, fortsetter Kvamme.

I Norge har vi tre maurarter som holder slaver, blant annet Røvermaur (Harpagoxenus sublaevis). Noen arter har raid i andre maurs kolonier og kan kalles slavejegere, mens gjestemaur (Formicoxenus nitidulus (Nylander, 1846)) har fredelig sameksistens med skogmaurene og får maten enten ved tigging eller ved at de stjeler fra matutvekslingen mellom arbeiderne av vertsarten.

Dette, og mye mer til, er å lese i den ferske antologien som gir mye kunnskap om maur og som også viser hvor tette bånd det er mellom maur og mennesker.