De internasjonale klimaforhandlingene fortsatte lørdag på overtid i Durban etter å ha vært nær sammenbrudd fredag kveld. Usikkerheten var stor og tida knapp foran siste samtaleinnspurt, og pådrivernes mål var ikke stort mer enn å redde status quo, en situasjon hvor EU og Norge er nokså alene om å kutte i utslippene.

– Det peker i retning av å ville bli en avtale, men en klart for svak avtale – en avtale som vil skape frustrasjon i nesten alle utviklingsland og i Europa, men som dog vil redde Kyotoprotokollen, sa miljøminister Erik Solheim (SV) lørdag morgen.

Utover dagen så situasjonen imidlertid stadig mørkere ut. Mens noen delegater samlet seg til en siste forhandlingsrunde, reiste andre av gårde for å nå flyene sine. En beslutning om å utsette forhandlingen til våren rykket dermed stadig nærmere.

Krav om mer ambisiøse mål

Sammen med en stor gruppe utviklingsland og sårbare øystater har de europeiske landene satt seg som mål at en bred internasjonal klimaavtale skal komme på plass innen 2015. I denne avtalen krever pådriverlandene at også store utslippsland som Kina, USA og India må binde seg til kutt i utslippene.

Fredag var samtalene nær ved å bryte sammen da de europeiske landene og deres allierte gjorde opprør mot et forslag til sluttdokument som ble lagt fram av klimaforhandlingenes vertskap Sør-Afrika. Gruppen krevde at en mer ambisiøs tekst måtte meisles ut, og dermed ble et nytt møte satt opp på overtid lørdag.

Det store spørsmålet var om Kina, USA og India ville gå med på å vedta et sluttdokument med en ny avtale innen 2015 som mål.

– Det vanskeligste som gjenstår, er spørsmålet om hvor juridisk bindende en framtidig klimaavtale skal være, sa Erik Solheim til NTB før lørdagens møte.

Ny forpliktelsesperiode

Foreløpig er det heller ikke tatt noen avgjørelse om når utslippsmålene i en ny klimaavtale skal gjelde fra, og det kan bli snakk om så sent som 2020. Derfor har EU og Norge også arbeidet for at Kyotoprotokollen skal forlenges med en ny forpliktelsesperiode etter den første perioden, som løper fra 2008 til 2012.

En slik forlengelse vil etter alt å dømme bety at EU og Norge vil arbeide videre fram mot utslippsmålene som allerede er vedtatt for 2020.

En ny forpliktelsesperiode vil imidlertid ikke omfatte like mange land som den første, ifølge Erik Solheim. Trolig vil den kun omfatte land som til sammen står for om lag 15 prosent av de globale menneskeskapte utslippene av klimagasser.

– Den vil omfatte EU, Norge og noen andre land, men flere land som er med i dag, vil trekke seg ut, deriblant Japan, Russland og Canada. Det er fortsatt uklart om Australia vil være med.

Ingen utviklingsland er omfattet av Kyotoprotokollen. Heller ikke USA er forpliktet av avtalen, ettersom landet nektet å ratifisere den.

Kina og USA avgjør

FNs opprinnelige mål var å få en bred internasjonal klimaavtale på plass i København i 2009. Den gang endte forhandlingene i fiasko. At det fortsatt ikke er kommet noe gjennombrudd, skyldes først og fremst situasjonen i Kina og USA.

– Det er så langt det er mulig å komme gitt den politiske situasjonen i verden. De underliggende faktorene er beslutningskrisen i USA, hvor Republikanerne hindrer president Barack Obama i å gjøre noe i klimapolitikken, og Kinas og dels også Indias motstand, sier Erik Solheim.

Ifølge forsker Steffen Kallbekken ved CICERO Senter for klimaforskning viser krisen i forhandlingene i Durban at Kina og India nå er i ferd med å bli isolert sammen med USA som de store bremseklossene i klimapolitikken.

– Det er et brudd med utviklingslandenes solide front, sier Kallbekken.

Sammen står Kina og USA for rundt 40 prosent av de menneskeskapte klimautslippene. Norge står på sin side for rundt 1 promille. (©NTB)