Klagekoret

Publisert 07.10.2010 06:35

Tirsdag ble statsbudsjettet lagt frem – og tirsdag var vandrehallen i Stortinget fylt opp av kronisk misfornøyde mennesker. Alle klaget over at nettopp deres gruppe ikke var tilgodesett – de hadde ikke fått nok penger. Mange av klagene er sikkert velbegrunnet, men likevel reagerer vi på klagekoret. Enkelte grupper kommer uansett til å reagere og klage uansett hvor mye penger de får. Det vi forundrer oss over i slike stunder er hvorfor noen grupper ikke evner å prioritere hva man ønsker – man skal som Ole Brumm ha alt.

 

På fjernsynsskjermene ser vi hjerteskjærende scener om funksjonshemmede mennesker som helt opplagt burde fått mer støtte fra samfunnet. Det kunne de også ha fått om man hadde evnen til å prioritere. Men de som kjemper for de funksjonshemmedes sak skal også ha lik rett som alle andre til å gjøre uansett hva de vil – og det er en god tanke. De skal ha tilgang til rullestolbruk i en hver leilighet – i ett hvert bygg i Norge. De skal ha tilrettelagt tilkomst på buss, fly og bane. Ja, vi har også hørt at de skal ha tilrettelagt tilkomst i en varmestue på toppen av en slalombakke i et veiløst fjell.

Vi er selvsagt for universell utforming, men slik reglene i dag skal praktiseres etter loven, kaster samfunnet enorme beløp på havet – beløp som kunne vært brukt målrettet til at alle funksjonshemmede kunne ha fått et bedre liv. Dette er lover de funksjonshemmedes foreninger har kjempet for som løver. Problemet er at ingen politiker våger å ta i disse sakene. Da blir man stemplet som rasist og det som verre er.

Men dette gjelder ikke bare en kritikk mot krav fra denne spesielle gruppen. Det siste vi har hørt er at den nye flotte Operaen i Bjørvika i Oslo er for liten. Til tross for at det er 1 100 rom – klager de ansatte for at det er for lite plass. Det er for lite møterom. Vi er fristet til å bruke ganske sterke uttrykk nordfra for å karakterisere denne saken. Dette er renspikka tøv. Nå må de menneskene som har fått ett av verdens flottes bygg både utvendig og innvendig lære seg til å husholde med det man har. Men noen blir visst aldri fornøyd – uansett hvor mange penger man fra staten.