Magefølelse - eller synsing om du vil

Det jeg har forstått er at det er et vanskelig tema og at det ikke nødvendigvis finnes et enkelt svar på om løsningen er karensdager eller ikke, økt arbeidsgiveransvar eller ikke. Magefølelsen min sier at vi nok finner en god og velfungerende løsning, og det vel innen de ti årene KS har uttalt at vi har på oss til å rette på skuta.

En sterkere magefølelse, og nært beslektet den første, ligger i våre kommuners og vår velstands økonomi. Antall eldre over 67 år vil nesten dobles fra dagens 600 tusen til 1,1 millioner i løpet av de neste 20 årene. I dag bruker kommunene ca. 26% av sitt budsjett på pleie og omsorg. Med privat velstandsutvikling øker forventninger, - de minsker i alle fall ikke. Kan det offentlige dekke økte utgifter til pleie og omsorg må de enten effektivisere, øke skatter eller så må det overlates mer til den enkelte å løse selv. Samtidig er det etterslep på vedlikehold av kommunale veier og offentlige bygninger. Skoler, barnehager, vann, avløp, renovasjon, og barne- og brannvern skal fortsatt drives, dette også med økte forventninger til servicenivå. Min magefølelse er, selv med en sosialdemokratisk grunnholdning til offentlighetens ansvar, at det vil tvinge seg fram private løsninger over en lav sko innen pleie og omsorg, - nettopp for å møte det private forventningsnivået som det offentlige ikke klarer å tilfredsstille. "Hvorfor skal jeg dele rom på aldershjem når jeg har formue og kan betale for en bedre alderdom?.. "- er naturligvis et betimelig spørsmål som Jon Sandnes fra EBA uttalte relativt nylig på et seminar.

Andre ganger har man en sterk magefølelse, men den gir seg fordi man ikke får gehør, - alle andre går en annen vei og det er vanskelig å stå alene. Vi ser dette ofte med analytikere, prognosemakere, spåmenn, synsere, eksperter eller hva de bør kalles. I ettertid ser vi at de også opptrer i flokk og ofte tar feil – i samme retning – om det nå er boligpriser, rentenivå, oljepris eller hva det er. Gruppetankegangen er sterk og få (ingen?) vil stikke seg ut. Det er bedre å bomme sammen med andre enn alene. Vi lar oss forme av det andre sier, etter hvert i større grad enn vi egentlig selv trodde på eller tror innerst inne på. Spesielt når det er ekspertuttalelser. Magefølelsen ignoreres og nyansene forsvinner. Bra blir vidunderlig og ikke fult så bra blir dårlig eller katastrofe. Vi ser verden i svart-hvitt, og har en overdreven positiv reaksjon på gode nyheter eller pessimisme ved dårlige - dette i følge Knut Anton Mork fra Handelsbanken på samme seminar. Magefølelsen ignoreres.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt forsto dot.com verdiene på sitt høyeste. Der fulgte jeg magefølelsen og er nå glad for det. Likeledes har jeg i selvsyn på nært hold observert utbyggingen i Dubai, eller for så vidt også leilighetskomplekser i den norske fjellheimen uten å forstå dette heller, - da kun basert på magefølelsen, samme hvilke økonomiske kalkyler som ble vist.

Tilsvarende var det med boligmarkedet som bare gikk en vei i perioden 2002 til 2007, hvor jeg ofte sa til meg selv: - ”dette er snodig – det kan ikke bare fortsette sånn”. Men jeg var selv en del av det og ble like fartsblind som alle andre. Som ansatt hos en betydelig boligaktør så man alle andre rundt seg agere i en retning, tomter ble kjøpt til stadig nye rekordpriser og boligprisene bare fortsatte å stige. Til slutt ignorerer jeg selv min egen magefølelse. Dette er godt illustrert med at jeg selv kjøpte bolig når markedet var på sitt aller høyeste sommer 2008.

Nå har jeg bestemt meg for sterkere å lytte til magefølelsen min. Eller for å si det på en annen måte: ”Når du har sterk magefølelse så er det kanskje på tide på gå på do, - uansett hva andre sier”.

God synsing,