Prisene i Oslo har gjennom flere år gått kraftig opp. I 2016 toppet dette seg med en generell prisvekst på hele 23 prosent. Årene etterpå flatet dette seg noe mer ut, men etter at koronapandemien slo til har prisene igjen skutt fart. Vi er ikke helt oppe på 2016-nivå med tanke på veksttakt, men vi har nå lagt bak oss en meget sterk periode. Lave renter tilskrives selvsagt en stor del av denne utviklingen, men vi må huske på at folk ikke ønsker å flytte og etablere seg i Oslo på grunn av lave renter alene – det henger selvsagt sammen med etterspørselen i forhold til interessen for å bo og leve i Oslo.

Ekstra kraftig har utviklingen vært innen de mindre leilighetene. Her har prisutviklingen vært usedvanlig sterk, noe den har vært over tid. I løpet av de siste årene har det vært proppfulle visninger, enheter som går langt over prisantydning, og vi leser stadig om mange, og da spesielt unge, som må se på at prisene går i taket og at det blir umulig å finne seg en bolig i byen.

Dette er noe som har utviklet seg over tid, men som er blitt ytterligere forsterket det siste året. Dette burde ikke overraske noen. Det henger selvsagt sammen med utbudet av tilgjengelige boliger i markedet i denne størrelsesorden og priskategori. Det har over tid bygget seg opp et større behov enn markedet kan tilby. Det er rett og slett for få mindre enheter tilgjengelige i markedet. Det er veldig mange som ønsker mindre leiligheter. Dette kan både være unge, studenter og arbeidere som vil flytte til Oslo, i tillegg til at vi nå har en situasjon med flere single og enslige husholdninger enn noen sinne tidligere. De har ofte ikke noen annen mulighet for å komme seg inn på markedet foruten å satse på de minste enhetene.

Samtidig kommer det ikke nok mindre leiligheter ut i markedet. En årsak til dette er den såkalte leilighetsnormen i Oslo, som skal hindre at det bygges for mange små leiligheter. Denne skal sikre mangfold og hindre mange mindre leiligheter i et og samme område, og mulige utfordringer dette kan gi. Det kan selvsagt være positivt, men kan også ha en effekt som vi nå ser, at det er få enheter av denne typen tilgjengelig. Dette er noe flere har ønsket justert. Man ønsker mulighet til å bygge flere mindre leiligheter for å møte behovet vi nå ser, og dermed kunne dempe presset i dette prissjiktet. Det har ikke fått gjennomslag, og nå ser vi konsekvensen av dette.

Inngangsbilletten for å komme inn på markedet har steget kraftig, noe som også er et sosialt problem. I Norge har vi bygget opp samfunnsmodellen med ønske om at flest mulig skal eie sin egen bolig. Det blir selvsagt utfordrende når inngangsbilletten blir så høy i hovedstaden, og de som faller utenom mister dermed noe mer enn kun å eie egen bolig, og klasseskillet mellom de som eier og de som ikke får denne muligheten, stiger. Nå er det selvsagt ingen menneskerett å bo i Oslo, men når så mange ønsker nettopp dette, er problemstillingen en realitet vi likevel må ta inn over oss.

Om man ser dette som en utfordring, må man selvsagt sette inn tiltak for å justere kursen. Rentene vil gå opp, og markedet vil etter hvert kjøles noe ned, men det vil likevel ikke gjøre noe med den grunnleggende utfordringen med for få leiligheter i dette segmentet. For dette er en utfordring som vil vedvare uansett. Man må rett og slett få flere mindre leiligheter folk har råd til. En løsning kan da være å se på en justering av leilighetsnormen i en periode. Klarer man å få ut flere leiligheter i en avgrenset periode, vil det i veldig liten grad utfordre balansen i Oslo. Dette vil markedet bare ha godt av. Når man igjen har fått noen flere leiligheter ut markedet, som i utgangspunktet både utbyggerne og veldig mange ønsker, kan man igjen stramme inn på forskriften. Derom man nå ikke gjennomfører noen grep og får flere leiligheter ut i markedet rimelig raskt, vil dette bare utvikle seg videre, og føre til at langt flere vi faktisk ønsker og trenger i byen, blir utestengt, og må basere seg på leiemarkedet. Det er det kun utleierne som tjener på.