Man skulle tro våre entreprenører gned seg i hendene over den høye aktiviteten og kunne sitte inne på sine kontorer og telle penger med et stort smil rundt munnen. Slik er det ikke. Vi har sett en utvikling innen store deler av anleggsmarkedet som har påvirket sektoren. De store kontraktene blir større og mer kompliserte – og veldig mange av de mellomstore kontraktene er borte. Det gjør noe med markedstilbudet. Enkelte aktører sliter med for få oppgaver til å møte kapasiteten de gjennom tid har bygget opp, og vi får inn meldinger om at flere nå har sett seg nødt til å permittere fordi de ikke har oppdrag nok til å sysselsette alle sine ansatte.

Flere av de store entreprenørene har slitt veldig med fortjenesten innen anleggsektoren – og da ikke minst innen veibyggingen. Det har vært flere opprivende rettsaker – enkelte av dem pågår fortsatt, og flere har måttet tåle store nedskrivinger. Denne utviklingen kan ikke fortsette. Vi må unngå konfliktene, og det er heldigvis satt i gang flere programmer og samarbeidsforumer som skal bidra til nettopp dette. Begge sider av bordet synes å ha en felles forståelse av at noe må gjøres for å sikre bedre samhandling innen anleggsmarkedet – og vi må nå heie på disse initiativene.

Men dette handler ikke bare om bunnlinjer som ikke er på et nivå de burde være – dette gjelder hele innretningen på dagens omfattende marked. Nå flyter det over av milliardkontrakter innen utbyggingen av våre veier og jernbanestrekninger. Og de kommer tett. Det synes som om at de store statlige byggherrene fortsatt ikke snakker godt nok sammen for å fordele kontraktene mer jevnt utover i tid. Vi skjønner at dette innen enkelte prosjekter kan være krevende, men det er likevel uheldig for alle om for mange milliardkontrakter sendes ut i markedet nærmest samtidig. Det er begrenset hvor mange lokale aktører som kan regne på milliardkontrakter – og kommer det for mange samtidig må man prioritere. Sannsynligvis vil flere også bli tiltrukket av de samme jobbene, slik at noen byggherrer dermed risikerer å sitte igjen med få eller ingen interessenter på noen av jobbene. Det kan skape utfordringer for gjennomførbarheten av noen de store prosjektene.

Så kan man selvsagt diskutere om det er byggherrene sin oppgave å bidra til å opprettholde og å være med å bygge opp en sunn og god lokal anleggsnæring. Det åpenbare svaret på det er ja, selvsagt. Om det ikke er en oppgave for de statlige byggherrene å være med på å bidra til å bygge opp en fremtidsrettet næring, er det noe som er riv ruskende galt. Dette handler om verdiskapning, sysselsetting – og rett og slett å bygge landet. Det er fellesskapets penger som brukes – og da må man se til at disse pengene også går til å bygge noe mer en kun en veistrekning eller noen meter jernbane. Dette handler om å ta vare på vårt velferdssamfunn samt å bygge landet inn i fremtiden.

Det er nå avgjørende av byggherrene ser på sine kontraktstrategier både på kort og noe lengre sikt. Hvor store kan kontraktene være før de lokale rett og slett stenges ute – og ikke minst må man se hvordan de er innrettet. Dette gjelder når kommer de ut i markedet – og flere er også spente på hvordan den nye måten å arbeide på, med lengre samhandlingsperioder, i praksis vil slå ut. Det kan nå gå lang tid fra man blir innstilt til en jobb før det fysiske arbeidet starter – og her må begge sider bli enda flinkere til å tidsplanlegge denne faktoren.