Foto: Madeleine Bergheim

Skjebnesvanger kontrakt

De siste månedene har det vært skrevet mange hundre artikler rundt søppelkaoset som har herjet i hovedstaden. Nå har kommunen overtatt søppelinnhentingen fra Veireno, og skal dermed gjennomføre jobben selv. Dette er et godt eksempel på hvor galt det kan gå om man legger for stor vekt på pris og ikke evner å se forbi det som handler om kroner og øre.

Skyldfordelingen mellom det forrige og det sittende byrådet pågår nå for fullt, og vi skal ikke gå inn på hvem som kan lastes for hva - men det er klart begge parter har sitt ansvar rundt hvordan det utviklet seg. Avtalen som ble inngått var nok ikke godt nok gjennomgått, og det ble ikke tatt nok initiativ fra politikerne når man etter hvert så hvordan dette utviklet seg. Taperne er selvsagt innbyggerne i Oslo. De har gjennom måneder fått et langt dårligere renovasjonstilbud enn de har betalt for og fortjener, noe som også har gitt et mindre hyggelig miljø i de ulike bydelene. Nå skal Oslo kommune selv overta driften av dette arbeidet, men dette gir selvsagt også store ekstrakostnader – så får vi se hva man ender opp med til slutt. Vi vil tro dette bare er midlertidig og at man velger en ny utlysningsrunde for å sørge for en god varig løsning på noe sikt – og at man da sikrer en løsning som ikke vil bli en kasteball mellom skiftende byrådskonstellasjoner.

Det har vært problemer helt siden Veireno overtok kjøringen 3. oktober i fjor. Det har kommet tusenvis av klager, og det ble stadig tydeligere at de rett og slett ikke hadde hverken utstyr eller mannskap nok til å ta på seg den store oppgaven det er å håndtere søppelinnhentingen i hele Oslo. Når kommunen etter hvert satte inn tøffere krav, om flere biler og mer folk, viste det seg at de ikke klarte å få hjulene til å gå rundt. Når det kom signaler om at det nærmet seg en situasjon der konkurs var neste utvei, trådte byrådet til og overtok driften, slik at publikum ikke skulle bli ytterligere skadelidende.

Dette er dessverre det godt eksempel på hvor viktig det er å gå grundig gjennom en anbudskonkurranse, og se til at ikke pris får en altoverskyggende rolle i en slik prosess. Det offentlige har selvsagt et meget tungt ansvar med å se på alle elementer i en slik konkurranse – og ikke minst om tilbyder har kapasitet og kompetanse til å gjennomføre en slik jobb. Det kjøpes hvert år inn varer og tjenester for veldig mange milliarder kroner av det offentlige i Norge. Det er selvsagt slik at pris skal spille en stor rolle i kontraktstildelinger, men for ofte ser vi at pris teller for mye. Man skal forvalte samfunnets midler på en best mulig måte, men det er jo ikke slik at det kun skjer gjennom laveste pris – men gjennom det beste pristilbudet – og da må helheten rundt tilbudet undersøkes mer enn vi ofte ser det i dag. Og er det slik at en pris synes for å være for god til å være sann, burde alle alarmklokker ringe. Det kan være første tegn på at en avtale kan bli fryktelig dyr og smertefull til slutt.

Vi får håpe Oslo kommune har lært mye av denne prosessen, og denne kunnskapen burde også presenteres til andre offentlige innkjøpere. Mange er flinke, men for få er flinke nok.