Menneskerett å eie bolig?

Målet om at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig, sitt eget hjem, er en hjørnestein i den norske boligpolitikken. 80 prosent av norske husstander eier sin egen bolig. Dette er det bred politisk enighet om. Å kjøpe bolig er for mange den største investeringen i livet. Og for de aller fleste er det boligkjøpet som er den viktigste muligheten folk flest har til å opparbeide seg en formue.

Dermed har det vært veldig viktig for nordmenn å komme seg inn på boligmarkedet så tidlig som mulig. Det går et økonomisk klasseskille i Norge mellom de som kom seg inn på boligmarkedet tidlig og de som ikke greide det. Boligprisene har steget gjennom mange år. Selv urolighetene etter finanskrisen i 2008 vises bare som en liten dipp på grafen over de stigende prisene. Eier du ikke, så er du heller ikke med på denne reisen.

Det er en myte at det er vanskelig å komme seg inn på markedet for unge. Snarere tvert i mot. Skal vi tro SSB-tallene kan det synes som om det har blitt lettere å kjøpe sin første bolig som ung.

Tall fra Levekårsundersøkelsen til SSB viser at det i 1970 var vel 18 prosent av de unge mellom 20-29 som eide sin egen bolig. Andelen har steget jevnt og trutt, og i 2007 var det 68,9 % av de unge mellom 20-29 som eide egen bolig. I Oslo var andelen hele 76,1 prosent. Mye tyder på at andelen unge boligeiere har økt videre.

Mer enn tre av fire unge eier altså sin egen bolig. Det er overraskende høye tall for mange.

Et vanlig mål på dette er jo alder på førstegangskjøpere. Vi vet jo økende alder på førstegangskjøpere i land som Spania og Hellas brukes som «bevis» for at det er vanskeligere for unge å etablere seg. Men i Norge kryper alderen på førstegangskjøperne stadig nedover. Nå er den norske førstegangskjøperen bare litt over 25 år.

Mindre leiligheter i sentrum i Oslo har hatt en eventyrlig prisvekst. Det er også disse, og tilsvarende sentrumsleiligheter i Bergen og Trondheim, som er aller mest populære blant unge boligkjøpere. Men det er ikke de unge førstegangskjøperne som driver prisene opp. Det er foreldrene og besteforeldrene deres. Slike visninger har de siste årene vært stappfulle av unge boligdrømmere med mamma og pappe på slep. I følge DNBs undersøkelser får mer enn 4 av 10 unge hjelp fra foreldrene når de skal kjøpe sin første bolig. Denne trenden har også tiltatt etter at myndighetene økte kravet til egenkapital for boligkjøpere fra 10 til 15 prosent. Nøkkelen er foreldrenes store opptjente boligformue.

Det er lett å være enig i at det ikke er en menneskerett å eie egen bolig, og himle oppgitt med øynene når man leser om studenter som står fram i avisen og klager sin nød over at de ikke har råd til en egen toromsleilighet, sentralt i Oslo, med balkong og garasjeplass.

Men slik det norske boligmarkedet er innrettet, så finnes fortsatt bare den gode og trygge boligen i eiemarkedet. Leiemarkedet er i praksis ikke noe reelt alternativ. Framfor å leie, bruker foreldregenerasjonen sin boligformue til starthjelp for sine barn. Rasjonelt og fornuftig.

Det er vanskelig å spå, men alt tyder på at presset på de største norske byene fortsetter. Spesielt gjelder dette Oslo, som er i ferd med å bli en europeisk storby. Tilflyttingen er stor, og nybyggingen er for liten. Det legges for lite til rette for bygging av de små boligene som «alle» vil ha.

Vi kan ikke forvente at 25-åringene og deres foreldre gjør noe annet enn det som synes lurest, nemlig å kjøpe – og kjøpe tidlig. Vårt råd til førstegangskjøperne er derfor: Senk forventningene litt, og bo deg oppover i boligmarkedet over tid. Nå når prisene på sentrumsleilighetene er blitt så høye, tvinges førstegangskjøperne til å utvide horisonten. Utviklingen er allerede i gang. Denne høsten er det leiligheter i områdene litt utenfor bykjernen av Oslo som topper statistikken over hva som selges over prisantydning. Dessuten har prisene på nyere bruktboliger nådd igjen prisene på nye leiligheter.

Det lover godt for boligmarkedet litt utenfor sentrum og i kommunene rundt storbyene framover.