København, 21. juni 1994. Ingeniør Jan Wiborg blir funnet død etter å ha falt ut av vinduet fra rommet sitt i fjerde etasje på Hotel Cabinn. Dansk politi slår fast at han begikk selvmord, en konklusjon som støttes av norsk påtalemyndighet og senere en undersøkelseskommisjon under ledelse av jussprofessor Eivind Smith.

– Det var ikke selvmord. Jan Wiborg ble drept, hevder forfatter og mangeårig journalist Knut Lindh.

Hvem som i så fall var ansvarlig for drapet, ønsker han ikke å spekulere rundt. Like fullt antyder han at svaret ligger i den betente politiske striden om ny hovedflyplass.

– Det var sikkert mange som ønsket ham død etter den rollen han hadde hatt i flyplassaken, sier Lindh, som tillegger at han ikke har funnet forhold i Wiborgs privatliv som kan forklare hvorfor noen skulle ha ønsket ham død.

– En varsler

Jan Wiborg var sivilingeniøren som i 1990 ble bedt om å analysere de omstridte tåkemålingene på Hurum, som bidro sterkt til at flyplassen havnet på Gardermoen likevel.

Wiborg fikk oppdraget av Johan Martens som selv kjempet for at flyplassen skulle ligge på Hurum. Hans konklusjon var at tåkemålingene var manipulerte, et synspunkt som ikke vant fram til tross for Wiborgs iherdige innsats gjennom mange år.

– Han ble en varsler som få ville lytte til, skriver Lindh i boken.

Wiborg hevdet selv at han var utsatt for overvåking og datainnbrudd. Noen få dager før sin død oppsøkte han Høyre-representantene Hallgrim Berg og Ingvald Godal på Stortinget. Til dem fortalte han at han fryktet for sitt liv, men at politiet ikke tok dette alvorlig.

Berg og Godal sier til NTB at de tok Wiborgs frykt på alvor, men at de i utgangspunktet ikke fant grunn til å tvile på politiets konklusjoner.

– Nå føler jeg meg 99 prosent sikker på at han ble lurt til København under påskudd av at han skulle få møte sin sønn, sier Godal.

Viktig for sønnen

I 1994 hadde Jan Wiborg for flere år siden mistet kontakten med sin sønn Daniel etter et samlivsbrudd. Faktisk var sønnen og ekskona uvitende om hans død helt til Aftenposten tok kontakt med dem i 1999.

– Denne boken er veldig viktig for meg. Det gir ikke mening å kalle dette et selvmord når så mange omstendigheter er uklare. Smith-kommisjonens konklusjoner er uakseptable. Min far var opptatt av å finne sannheten, han var ikke i mental ubalanse, sier Daniel Wiborg.

Knut Lindh mener Smith-kommisjonen var forutinntatt og at dens konklusjoner er fattet på «syltynt grunnlag».

– Mitt inntrykk er at kommisjonen gjorde seg opp en mening på forhånd og så smidde en kjede av argumenter som bygger opp under den teorien.

Lindh medgir at det faktamessige grunnlaget for å konkludere med at Wiborg ble drept, mer eller mindre er det samme som Smith-kommisjonens.

– Det er de samme opplysningene og faktaene, men jeg har vektlagt dem på en annen måte, sier han.

– En umulighet

Lindh mener Wiborg umulig kan ha knust hotellvinduet – et tolags termopanvindu – uten andre gjenstander enn dem som var på rommet. Forfatteren viser også til at Wiborgs nøkkelkort aldri er blitt funnet.

– Det må ha vært noen andre på rommet sammen med Wiborg. Da er drap den eneste sannsynlige forklaringen, sier Lindh.

Han mener Stortinget må gå igjennom Smith-kommisjonens rapport på nytt.

– Det er ikke grunnlag for å hevde at Jan Wiborg begikk selvmord. Neste steg er å spørre hvem som drepte ham, og da må påtalemyndigheten inn i saken på nytt, sier Lindh.

Jussprofessor Eivind Smith sier til NTB at han ikke kjenner alle påstandene fra Lindh, men at det han er kjent med, ikke gir grunnlag for å kommentere saken.