Klaus Schuwerk på Vestbanetomten kort tid etter at grunnarbeidene for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design var satt i gang. Arkivfoto.

Valuta- og fasadetrøbbel kan gi 200-millionerssmell på Nasjonalmuseet - nå kjemper arkitekten for materialvalgene

 - Om dialogen er god, avhenger av de beslutningene som tas, sier arkitekt Klaus Schuwerk.

Økonomien i Prosjekt Nytt Nasjonalmuseum balanserer på en stram line. 

Dagbladet fortalte i høst om en valutasmell i prosjektet på 142 millioner kroner, og nylig kunne samme avis fortelle om en mulig ekstrakostnad på glasshuset på Alabasthallen på 60 millioner.

Til tross for en potensiell ekstrakostnad på 200 millioner, føler Statsbygg seg likevel trygge på å lande med begge beina plantet innenfor budsjettrammen på 5,3 milliarder kroner. Men det kan komme til å gå på bekostning av arkitektens ønsker.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Prosjektdirektør Steinar Støre i Prosjekt Nytt Nasjonalmuseum beskriver dialogen med arkitekt Klaus Schuwerk som god og saklig, men han legger ikke skjul på at det er tøffe kamper om fasadeløsning på Alabasthallen som skal pryde det som blir Norges dyreste kulturbygg. Foto: Tuva Skare

– Vi er ikke over budsjett, men vi jobber knallhardt hver eneste dag for å ikke havne der. Det gjenspeiler seg for eksempel i tøffe diskusjoner der arkitekt ønsker seg andre løsninger enn de vi har økonomi til. Dette handler om å gi og ta, sier Statsbyggs prosjektdirektør Steinar Støre i Prosjekt Nytt Nasjonalmuseum.

– Snakker saklig sammen

Selv om byggherren er i tøffe diskusjoner om ulike løsnings- og materialvalg i prosjektet, så beskriver han samarbeidet med arkitekt Klaus Schuwerk som godt.

– Vi snakker saklig sammen, men vi har forskjellige roller og prioriteringer. Det er sånn det skal være, og vi hadde jo ikke hatt glede av arkitekten dersom vi ikke ble utfordret på noen punkter, sier Støre.

Det er først og fremst glassfasaden i den såkalte Alabasthallen som er stridspunktet mellom partene.

Den såkalte alabasthallen skal lyse opp på toppen av Nasjonalmuseet, men alabastmaterialet var for skjørt til å brukes. Illustrasjon:  Kleihus + Schuwerk

Albasthallen skal utgjøre et av byggets store blikkfang, med 2.400 kvadratmeter innendørs utstillingsareal og en lysende hvit ytre fasade som strekker seg 130 meter. Men i 2014 var det klart at alabast ikke kunne brukes som planlagt fordi materialet var for skjørt.

I stedet fant arkitekten et nytt materiale av resirkulert glass, men Dagbladet skrev i feburar at heller ikke denne løsningen ville fungere.

Advarer mot billig løsning

Arkitekt Klaus Schuwerk advarer Statsbygg mot å gå for en billig glassfasadeløsning for å spare penger.

– Jeg skjønner at økonomi er viktig, men i en så sentral del av bygget kan det ikke bare handle om penger. Hadde det vært et kjøpesenter vi bygde, så ja, da kunne man valgt en ordinær glassløsning. Men dette er tross alt et nasjonalmuseum vi snakker om, vi bygger et bygg for historien, og da må man også tenke på hva som gagner bygget på lang sikt, sier Klaus Schuwerk til Byggeindustrien.

Den tyske arkitekten ønsker seg en kjeramisk glassløsning, ikke en vanlig glassfasade.

– Dette er en løsning som er testet ut og som er teknisk godkjent, sier Schuwerk.

– Statsbygg beskriver dialogen mellom dere som god og saklig, deler du den oppfatningen?

– Vi snakker sammen, men om dialogen er god eller dårlig avhenger av hva som blir utfallet av den. Dersom vi ender opp med en vanlig glassfasade, så har dialogen vært veldig dårlig. Men jeg håper vi kommer fram til en god løsning, og at de som tar beslutninger på et høyere nivå ønsker å lage noe flott og varig, sier Schuwerk.

Valutasmell

Det er spesielt valutasmellen og de krevende glassfasadepostene som har gjort prosjektøkonomien anstrengt.

– Med valutaen hadde vi rett og slett maks uflaks, sier Steinar Støre og forklarer hvorfor det gikk som det gikk:

– Det er ingen av kontraktene som er inngått i euro, men de er priset med utgangspunkt i hvordan det er tenkt at euroen utvikler seg. Vi estimeterte kostnaden i prosjektet og fikk budsjettet godkjent i Stortinget. Like etter gikk euroen i taket og så la vi kontraktene ut på anbud. Det først når kontrakten er signert, at vi har låste priser. Dette er noe prosjektet har grundig redegjort for i 2016 for både Statsbygg og for departementet, sier Støre om euroendringen som har gitt prosjektet en voksen ekstrakostnad.

– Komfortable der vi er nå

I tillegg har altså Nasjonalmuseet hatt trøbbel med materialene i glassfasaden til Alabasthallen, en utfordring som kan gi en ekstra kostnad på 60 millioner kroner. Likevel er prosjektdirektøren ikke stresset for økonomien i prosjektet.

– Vi er komfortable der vi er nå, og er trygge på at vi kommer innenfor budsjett. Men jeg kan ikke gi noen garantier. Vi skal produsere for 1,5 milliarder kroner i år, og en liten feilvurdering kan gi store utslag. En forskyvning på 10 prosent i et prosjekt av denne størrelsen, vil jo slå ut i store summer, sier Støre.

Ekstreme svar

Han legger til at ekstreme krav til utførelse og toleranse i prosjektet, gjør at Statsbygg har sikkerhetsavsetninger klare til å ta det de tror og frykter kommer.

– Vi gjør det vi kan i en tøff situasjon. Det innebærer en månedlig gjennomgang av alle kontrakter, og vi kjører beinhardt fokus på kostnadskontroll. Vi har også faste gjennomganger sammen med entreprenørene der vi ser på muligheter for å forenkle og finne billigere løsninger. Det er alltid muligheter. Noen er lette å høste og gir litt utslag, mens andre som gir store utslag kan være vanskeligere å høste, sier Støre.

Det nye nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo skal stå ferdig i slutten av 2019.