Toppene om Ida-saken: - Vi skal ta oppgjøret!

Det skriver Morten Grongstad (konsernsjef AF Gruppen), Eirik Gjelsvik (administrerende direktør Backe), Ingvild Storås (administrerende direktør Baneservice), Jørgen Evensen (konsernsjef Betonmast), Martin Asp (adminstrerende direktør JM Norge), Marianne Bergmann Røren (administrende direktør Mesta) og Jimmy Bengtsson (konsernsjef Veidekke) på vegne av og i form av at de er medlemmer i Diversitas.

Medlemmene i Diversitas jobber for at de som ikke kjenner bransjen skal åpne øynene for en stolt og spennende næring der det skal være rom for alle. Arbeidet er solid fundamentert i verdiene toleranse, raushet og respekt – tre grunnpilarer som stort sett er betegnende for bransjekulturen – for de aller fleste som jobber her har sunne verdier og gode holdninger.

Bygg- og anleggsbransjen bærer med seg stolte håndverkstradisjoner. Den kan dessverre også bære med seg en sjargong og kultur som ikke lenger er akseptert i andre næringer. Verden har gått videre, og vi må bevege oss med den. Her kan vi ikke legge skylden på våre medarbeidere, men vi som ledere må ta selvkritikk på at vi ikke har tatt det tydelige oppgjøret med en kultur som har gått ut på dato.

Mange selskaper har lagt ned mye godt arbeid når det gjelder å øke kvinneandelen i bransjen. Næringen har jobbet med å tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø, med like muligheter for alle. Vi er også tydelige på at trakassering er uholdbart, og har få formelle varslingssaker om trakassering. Likevel skjer det, og sannsynligheten for at flere har opplevd det samme er stor. Hvorfor er det slik?

Da Metoo-bevegelsen skyllet over store deler av samfunnslivet i 2017 nådde aldri det store opprøret bygg- og anleggsnæringen. Og i retrospekt må vi spørre oss selv; hva var årsaken til at trakasseringssakene i vår bransje aldri kom til overflaten?

Svaret er nok like enkelt som det er vanskelig. I byggebransjen er kvinner fremdeles en minoritet, de jobber ofte alene og konsekvensene ved å varsle kan være at man faktisk får det verre. Det krever mot å stå frem, og kvinnene har få å stå sammen med. Det viser igjen hvor viktig det er at vi ikke bare rekrutterer fra 50 prosent av befolkningen.

Et annet aspekt er at kvinner helt fra de introduseres for bransjen blir fortalt at de må tåle en støyt, at det kan være litt barskt miljø og at de ikke må ta seg nær av småting. Heller ikke det medvirker til at varslingskulturen bedres. Her må vi som entreprenører komme på banen for å få bedre innsikt i hva som skjer, og hvilke holdninger som er ute på skolene og i prosjektene våre. Ikke minst er vi tjent med at trakassering er et tema for alle som gjennomgår oppstartskurs, og at vi er tydelige på at vi ikke aksepterer slik adferd gjennom møter med samarbeidspartnere.

Men vel så viktig er det at vi som ledere ikke har tatt oppgjøret for kvinnene som jobber hos oss og sagt tydelig fra:

- Du trenger ikke å takle dette. Du skal ikke tåle dette. Vi skal ha slutt på det.

Vi, som ledere av entreprenørkonsern i Norge, må ta dette oppgjøret. Vi har ikke bare ansvar for egne ansatte, men kan i mange tilfeller gange antallet med tre. Vi har ansvar for alle på byggeplassen, og også for hele den kulturen den rommer.

Som bransjekollegaer kan vi konkurrere om mye, men HMS og inkluderende arbeidsmiljø uten trakassering er områder hvor vi skal stå sammen, og hvor vi har alt å vinne på at ingen taper. Nå er det på høy tid at vi sammen tar dette oppgjøret og viser handlekraft.