Skru på lampa i asfaltbransjen - del 2

Bakgrunnen var en analyse av statskontraktene i 2010, som viste påfallende variasjoner grunnet i prissettingsmønsteret i det enkelte lokalmarkedet.

Den viste stabile markedsandeler år etter år der det kun var et fåtall store og nasjonale aktører til stede. Og en forbausende effektivitet og lave kostnader der det var flere aktører til stede. I enkelte områder med få aktører var forskjellen mellom tilbyder 1 og 2 minimal. I områden med større konkurranse var samme forskjell markant høyere. Med andre ord, vi så store forskjeller i prissettingsmønsteret mellom duopolmarkedene og de velfungerende markedene.

Dette er ikke bevis for at enkeltaktører gjør noe ulovlig, men denne typen prismønster skaper ett mystikkens skjær i markedet og blant folk flest. De store aktørene i FAV uttrykte at de ikke ville ha dette på dagsorden. Det var nok greit som det var.

Så kommer Dagsrevyen. Da vil Asfaltforeningen, bestående av noen store aktører, ha granskning og åpenhet. Forstå det den som kan. Er det slik at hvis man ikke blir tatt, så er åpenhet en uting, og hvis man blir tatt så er det den største selvfølge? Noen kaller dette dobbeltmoral. Altså at man sier en ting og gjør noe annet. Det som er dumt, er at det man gjør legges større merke til en hva man sier. Skal det bygges opp en enhetlig adferd er dobbeltmoral et håpløst utgangspunkt. I en forening, i en bedrift - eller i en familie. Mange prektige mennesker har stått fram i media og vært helt uforstående til at dette kunne hende. Man har jo vært så tydelig! Spør disse - hva har du gjort? Har du lett for å lete, eller for ikke å finne? Har du vært konsekvent? Er du sikker på at det er samsvar mellom hva du har gjort og det du har sagt?

Tenk om en av dem sto fram, bøyde hodet og sa - jeg har ikke gjort nok?

I Skanska er vi ikke så prektige. Jeg tror ikke vi har "høyere" moral enn andre. Vi har lært på den kostbare metoden. Ved å få bøter. Ved å få svekket omdømme. Ved å miste markedsadgang. Det er heldigvis lenge siden. Hvorfor? Fordi vi har hatt en konsekvent konsernledelse, det startet med en konsernsjef som het Claes Bjørk. Han forsto at det var helt umulig å fortsette i gråsonene. Den kommersielle risikoen var for høy. Dette skjedde midt på 90 tallet. Han gjorde det han sa. Det var nok. I dag er vi 60.000 medarbeidere som vet at den største risikoen vårt selskap står overfor er å bli eksponert for er etiske brudd. Det er den viktigste rustningen vi har. Men ikke det eneste. Vi har også kontrollsystemer, revisjoner og kanaler for å gi informasjon. Men prektigere er vi ikke.

Med det vi nå opplever er det vel tydelig at uten håndhevelse av regler, høye bøter og utestengning fra markedet, så vil dette fortsette. Noen glir tilbake til dobbeltmoralens sone. Fristelsen blir høyere enn prektigheten.

Enn så lenge venter vi både på våren og på kundenes reaksjoner. Snart er asfaltsesongen i gang. Hvem vet, kanskje vi etablerer en oppstilling i Palermo. Der er sesongen visstnok lenger.