Innlegg: Politisering av materialdebatten skaper et Kodak-moment for livsløpsvurderinger

Alt dette er lett å stille seg bak, men det er en hake ved det hele. Representantene foreslår også at tre skal være hovedmateriale slik at ambisjonene kan innfris. De som leser hele representantforslaget ser at et regjeringskvartal i tre er den egentlige ambisjonen, i motsatt fall ville man nemlig foreslått krav til miljøytelser, god estetikk, sikkerhet mot våpenvirkninger, varighet og vedlikehold slik man vanligvis gjør ved denne typen anskaffelser.

Forslaget om tre som hovedmateriale i regjeringskvartalet begrunnes med at klimagassutslippene fra byggenæringen kan halveres ved en massiv overgang til trebyggeri. Problemet med påstanden er at regnestykket er hentet fra et eneste prosjekt, der man vurderte et massivtreprosjekt med miljøambisjoner opp mot et konvensjonelt referansebygg uten miljøambisjoner. Dette er i seg selv en søkt innfallsvinkel, hvorfor vurderer man i det hele tatt et ambisiøst bygg i et spesifikt materiale mot et uambisiøst bygg i et annet materiale?

I Aftenposten adresserer Sigrid Strand-Hanssen fra Asplan Viak problemet med at rådgiveres miljøvurderinger brukes ute av kontekst. Representantforslaget er et eksempel på hvor galt det går når faglige vurderinger av et byggeprosjekt brukes i en sammenheng der det ikke har noen faglig relevans, likevel på en måte som gjør det lett å tro at det er en relevant sammenheng. Etter at Anita K Traaseth (Innovasjon Norge) sommeren 2017 sa at regjeringskvartalet må bygges i tre (Aftenposten), med de samme argumentene som vi finner i representantforslaget, kom det en serie artikler i media om klimaeffekten av å føre opp bygninger i tre sammenlignet med andre materialer.

Tar man en nærmere titt på bakgrunnsmaterialet for disse artiklene kan man gjøre interessante observasjoner. I et av prosjektene fra medieoppslagene høsten 2017 er det brukt 60% mer betong i etasjeskillene enn nødvendig, mens et annet prosjekt forutsetter utskifting av all betong i dekkene etter 30 år, en helt absurd forutsetning. Titter man ekstra nøye etter finner man at datagrunnlaget i disse prosjektene også bidrar til feil, man ser eksempelvis bort fra lange transporter, man sammenligner betongbygg uten miljøambisjoner med massivtrebygg med miljøambisjoner osv. Konsekvensen av dette er at man i sum får store forskjeller mellom det man tror er ellers like bygg, bare utført med forskjellige materialer. Noen undersøkelser peker på stor usikkerhet, i noen tilfeller så stor at den påviste miljøeffekten kan bli borte. Det siste er naturligvis ikke så spennende, dermed er det nærmes skrevet med liten skrift til slutt i artiklene – lenge etter at det etterlatte inntrykket hos leseren har festet seg.

En svensk studie tok man med entreprenører, betongelementprodusenter og massivtreprodusenter i arbeidet med å finne det mest optimale bygget for henholdsvis betong, betongelementer og massivtre. Denne studien avviker sterkt fra de norske, men er lite omtalt i norske fagpresse. Den svenske tilnærmingen er avgjørende for kvaliteten i studien siden eksperter på livsløpsstudier vanligvis ikke er ingeniører med konstruksjonserfaring. Når flere av aktørene i verdikjeden involveres gir det i seg selv en ekstra kvalitetssikring, slik at man kanskje unngår å velge betongdekker som er opp mot dobbelt så tykke som normalt.

Den svenske studien konkluderer med at det er små forskjeller i klimagassfotavtrykk for et bygg i tre, betong eller betongelementer over et livsløp. Problemet med dette er at det ikke er like spennende å påvise små forskjeller som å påvise de enorme klimaeffektene av å bygge i tre i stedet for andre byggematerialer. Det er kanskje dette som er den grunnleggende maren som rir deler av byggenæringen, der regneøvelsene som starter med den store forskjellen bare er symptomet. Spørsmålet er om livsløpsvurderinger av bygg vil overleve diskrediteringen som dette skaper.