Innlegg: Nyttens relativitet

Stien ble anlagt for å kunne frakte emnene – med esler eller okser - i hel lengde ned til dalen. Den har derfor jevn stigning og er uten kronglete svinger. Den er behagelig å vandre på, bortsett fra at den er hugget ut i noe som stedvis fremstår som en vertikal fjellvegg. Selv uten høydeskrekk er det fristende å trykke seg inn mot fjellveggen.

Med dagens briller er det vanskelig å forstå at dette kunne være en lønnsom investering, hugget ut for hånd som den er mellom 1771 og 1773. Men kvalitetsmaster i enklere terreng var hugget ut for lengst. Det kan se ut for at storpolitikken hadde sin egen logikk den gang som nå. I løpet av 2 år var skogen hugget ned.

Det er enklere å forestille seg nytten av arbeidet som ble lagt ned for å bygge og vedlikeholde stier i vårt eget land, som eksempelvis Aurlandsdalen. Det er lett å forstå at seterbeitene var viktige – og at gode stier gjorde det enklere å komme frem. Det er lett å forstå at det kostet mye slit å bygge stiene – og at det kunne være vel verdt innsatsen å bygge dem sånn at de ikke raste sammen hver høst/vår.

Begge prosjektene må jo ha blitt vurdert som lønnsomme. I dagens samferdselsterminologi ville man sagt at nyttekost-faktoren var større enn 1, uten at de brukte ikke sånne ord. Jeg er nesten helt sikker på at lønnsomheten ble vurdert basert på en form for helhetlig vurdering. Kanskje bonden i Aurlandsdalen tenkte som så: Nå er jeg sprek – nå er jeg sterkt nok til å anlegge denne stien – kanskje jeg ikke orker det om 10 år. Jeg slår til nå.

Innimellom kan man få inntrykk av at nytte/kost-vurderinger er verdinøytrale, nærmest å forstå som en sannhet. I alle fall når man ser/hører de mer tabloide debattene. En kronikk av Rune Elvik ved TØI belyser at modellene for det første bare er modeller, og at de sannsynligvis ikke er verdinøytrale. Eksempelvis skriver han: «I 2014 var et unngått dødsfall i trafikken verdsatt til 35,4 millioner kroner, ifølge Statens vegvesens håndbok V712, Konsekvensanalyser. I 2018 var verdien redusert til 30 millioner kroner. Håndboken gir ingen forklaring på denne endringen»[i]. I introduksjonen til kronikken slår Elvik fast: «Det har større verdi å spare reisetid enn å leve lengre. Det er med andre ord bedre å være død enn å sitte i bilkø». Jeg vil anta at de aller fleste vil støtte at vurderingene av verdisetting av dødsfall ikke kan være helt verdinøytral.

Mitt inntrykk er at mange sukker over veipolitikken der så mange «unyttige» prosjekter skal realiseres, gjerne påvirket at oppslag om lav nytte/kost. Mitt poeng er at nytten er relativ. Ser man på eksemplene over er det lett å se at regnestykkene og vurderingene kan være nokså ulike. I Aurlandsdalen kunne overlevelse for de kommende generasjonene i de familiene som la ned innsatsen, være et vesentlig poeng. I prosjektet i Pyreneene handlet det om storpolitikk.

Nyttevurderinger vil med andre ord speile «tiden». Premissene for vurderinger endres. Ett mer moderne eksempel finner vi i samferdsel, der det på 70-tallet var diskusjoner om hvorvidt myke trafikanter var noe vegplanleggerne skulle ta hensyn til. Debattanter tok til orde for at når mer enn 100 barn i 1970 omkom i trafikkrelaterte ulykker, så lå løsningen i at mødrene måtte passe bedre på barna sine. Det var fremkommelighet for bilen som var premissen. Et eksempel fra VA-sektoren er endringene i nyttevurderinger knyttet til bekkelukkinger. Det var en «hit» på 70-tallet. Klimaendringer gjør det nå nyttig å åpne opp bekker igjen.

Med andre ord: Uansett hvor detaljerte og nøyaktige regnemodellene blir, og hvor godt det statistiske grunnlaget er, så vil det være noe modellene ikke fanger opp. Eksemplene jeg har vist til, synliggjør i tillegg at premissene for modellene vil være i endring, sånn at de ikke er så verdinøytrale som man kan få inntrykk av når debatten om hvilke prosjekter som skal prioriteres, raser. Det betyr at helhetlige, politiske vurderinger vil og må være viktige også i fremtiden.

Skog med flotte masteemne fyller igjen dalen i Pyreneene, men seilskutenes storhetstid var over ca 1850 ifølge wikipedia. Verdens skoleskip gir neppe grunnlag for skogsdrift i området. Det er neppe positiv nytte å vedlikeholde stien inn i dalen i seg selv, men som del av GR 10 – hovedruta for trekkere som ønsker å gå langs Pyreneene, er den med på å bygge Pyreneenes ry som attraktiv destinasjon for turgåere i alle kategorier. Når den nå likevel ligger der.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.

[i] Rune Elvik: «Bedre å være død enn å sitte i bilkø?». Kronikk publisert hos TØI 12.08.2020