Innlegg: Når erfaring teller

Jeg opplevde selv for mange år siden hvordan tidligere kollega Per Bollingmo på en enkel og genial måte fikk forklart en gruppe politikere hvorfor en sterkt ønsket tunnel-løsning under en av våre større elver ikke var noen god løsning. Et innlegg på en halv time og med etterfølgende mulighet for spørsmål og diskusjon bidro til at stemningen rundt tunnel ble snudd totalt. Per brukte om lag 2-3 timer totalt på å sette seg inn i saken og forklare den. Det slo meg at en yngre fagperson sannsynligvis hadde måttet bruke 40 timer på utredningen, uten noen sikkerhet for at hen ville evnet å forklare problemstillingen på en måte som var opplysende for tilhørerne.

Med hjerte for prosjektene
Hva er det disse spesialistene kan, som gjør at de er enestående? For det er det de er. Enestående. Og hvordan har de kommet dit? Jeg har spurt Per, som har vært i sving som ingeniørgeolog i til sammen 53 år. Det har selvfølgelig noe med erfaring å gjøre. Det er ikke få tunnelprosjekter han har hatt en rolle i, både i Norge og utlandet. Men, understreker han, det handler om å kjenne på materialet. Ha erfart selv hvordan fjellet reagerer når du bruker spett på det. Det må dessuten ha noe med interesse å gjøre, tenker jeg, ut over det å «bare» være til stede i tunnelene. Noe som blant annet har resultert i 31 publikasjoner fra Pers hånd og utallige foredrag.

Jeg har spurt Jan også. Også han trekker frem erfaring. Hvilke tunnel- eller veiprosjekter hadde veiplanleggeren ikke utviklet løsninger for, da han «så» Fjellinjen? Men han trekker frem en ting til: Helhetlig perspektiv. For å skape gode løsninger, må man evne å ha innsikt i faget, forstå de økonomiske rammene og evne å forstå det sosiale spillet, samhandlingen. Helheten skapes i balansepunktet mellom disse temaene, sier Jan, som legger til at nettopp denne måten å tenke på var fundamentet for Vianova som han var med å etablere.

Verktøy skaper alene ikke gode løsninger
I desember hørte jeg et intervju med Roy Jacobsen som blant reflekterte rundt: «Hva kan vi eldre i dag lære bort til våre barn? Det er jo vi som må ringe dem når vi trenger hjelp til problemer med PC’er eller telefoner». En problemstilling som garantert vil bli stadig med påtrengende for de fleste en eller annen gang i livet. Men jeg vil anta at PC’en kun er et verktøy for Roy Jacobsen. Det hjelper ham ikke til å skrive gode bøker.

Det Jan og Per forteller, er også at det å kunne verktøyene ikke er tilstrekkelig for å skape de gode løsningene. Det er lett å forstå når man tenker at en snekker ikke nødvendigvis er en god snekker selv om hen har en god hammer, eller at en god PC ikke er tilstrekkelig til at Jacobsen skriver gode bøker. Når det gjelder de digitale verktøyene som er så sentrale for veg- og tunnelplanleggeren, så har jeg inntrykk av at vi kan la oss blende av disse og kan kanskje av og til glemme at de bare er verktøy og i seg selv ingen garanti for gode løsninger. Det krever noe mer. Det krever erfaring og innsikt.

Her har rett og slett vi seniorer en oppgave å gjøre. En krevende oppgave er å gå inn i fagene våre og sjekke ut: Hva er kjernen i faget som fordrer erfaring, innsikt det ikke er så enkelt å lese seg til. Går det an å beskrive dette på en måte som gir enklere erfaringsoverføring? Går det an å beskrive det på en måte som gjør at de yngre får lyst til å utforske på egen hånd, i stedet for å snu ryggen til og utdefinere erfaring? Ikke helt enkelt, det der, det er en grunn til at den tause kunnskapen er taus. Men det er en ting de yngre faktisk ikke har – oversikt over de lange linjene. Det gir oss eldre en unik posisjon. Vårt valg er hvordan vi velger å bruke den posisjonen.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.