Innlegg: Boligprispresset i hovedstaden løses ikke i Oslo, men i kommunene rundt

Hennes løsningsforslag er ikke bare feil medisin, jeg frykter det også vil gjøre irreversibel skade på byen.

Uten «grønne lunger» kveler vi Oslo
Oslo er fortsatt en småby i global målestokk, men byen har hatt en stor vekst gjennom de siste 10-årene og stor Oslo er for lengst en millionby. Denne utviklingen ser ikke ut til å stanse, men setter snarere sitt tydelige preg på byen. SSBs framskriving av befolkningsveksten i Norge over de neste 30 årene viser dessverre at den sterke urbaniseringen i Norge skal skyte ytterligere fart. Det betyr at presset på de største byene i landet, og spesielt Oslo, vil fortsette å øke. I en slik situasjon er det viktig at myndigheter og politikere tenker langsiktig og skaper løsninger for de neste generasjonene som skal ut på boligmarkedet. Snarere enn å lete med lys og lykte etter muligheter for fortetning i sentrumsområdene, må de våge å løfte blikket ut over kommunegrensen.

Dagens knutepunktstrategi er gårsdagens løsning på morgendagens utfordringer
Intensjonen bak dagens knutepunktstrategi er god. Byutviklingen skjer langs kollektivakser, som muliggjør en hverdag der bilen i så stor grad som mulig er overflødig. I praksis blir denne rammen for by- og arealutvikling imidlertid en tvangstrøye. Knutepunktene domineres av godt voksne i dyre leiligheter, mens barnefamilier ikke finner det de ser etter i en etableringsfase. Jeg mener derfor tiden er moden for å videreutvikle dagens knutepunktstrategi i lys av erfaringen fra de siste 10 årene. Vi trenger en knutepunktstrategi 2.0.

For det første er det svært dyrt å kjøpe leilighet på knutepunktene. Prisen alene gjør at mange knutepunktprosjekter domineres av eldre, som i liten grad bruker pendlertilbudet.Dette underbygges i en rapport fra konsulentselskapet Asplan Viak. Men selv om vi hadde bygget så mange knutepunktleiligheter at prisene hadde falt, ville slik byplanlegging vært ekskluderende. Rett og slett fordi ikke alle ønsker å bo i blokk.

Barnefamilier søker ut av sentrumsområder
Barnefamilier trekkes ofte frem som en nøkkelgruppe i byplanlegging. Dette er en gruppe som typisk ønsker større plass, mindre støy, mindre trafikk og gress mellom tærne. De flytter ikke bare bort fra sentrum for å få lavere kvadratmeterpris, men også for å komme seg bort fra sentrum. En spørreundersøkelse Norstat nylig gjennomførte på oppdrag fra Mesterhus viste at et flertall av barnefamilier ønsker å bo i småhusbebyggelse, ikke leilighet. Over 80% av barnefamilier oppgir i tillegg at de ønsker å bo i utkanten av byen, eller utenfor byen. Disse familiene må også få sine behov dekket i areal- og transportplanleggingen i og rundt de store byene.

Både av hensyn til behovet for ulike boligformer i markedet, og av hensyn til klima- og miljø, er det avgjørende å tenke nytt og større om knutepunktstrategien enn det som gjøres i samarbeid med pendlerkommunene i dag. Vi trenger en større satsning på tog og T-bane for å løse trafikkveksten inn mot Oslo de neste 10-15 årene. Flere må velge kollektivt. Samtidig må vi unngå at vi låser oss fast i en bystruktur som baserer seg på gårsdagens mobilitetsløsninger. Elektriske kjøretøy, selvkjørende busser og et mer fleksibelt nærkollektivsystem gjør at større områder vil kunne betjenes effektivt av kollektivtrafikken noen år frem i tid. Jeg lar meg inspirere av Ruter-sjef Bernt Reitan Jenssen som snakker om bærekraftig bevegelsesfrihet. I et slikt fremtidsbilde er vi ikke er bundet av dagens etablerte kollektivnettverk, men får nye tilbringertjenester som bringer folk utslippsfritt til og fra de store knutepunktene og de store transportbærerne som tog og T-bane.

Presset på de store byene, som Oslo, vil trolig forsterkes i årene som kommer. Heller enn å bygge ned byens grønne lunger, må vi søke å avdempe presset på sentrum gjennom smart og fremtidsrettet areal- og transportplanlegging. Første bud må være å sørge for at både byene og knutepunktet er tilgjengelig for flest mulig, også de som ønsker å bo i områdene rundt.