Hvem bygger landet?

Det har vært mye snakk om nasjonsbygging i Norge de siste årene. Først under 200-årsjubileet for 1814 som vi feiret i fjor, og i år igjen da vi markerte 70-årsdagen for frigjøringen etter annen verdenskrig. Alle er enige om at store kunstnere som Ibsen, Grieg og Munch har formet vårt bilde av nasjonen Norge. At Gerhardsen, kong Haakon og kong Olav gjorde det. At gutta som sikret nasjonalt eierskap til oljeressursene våre var utrolig viktige. Men blir de aller viktigste glemt; de som faktisk bygde?

Hvem bygde Bergensbanen, Trollstigveien, Lærdalstunnelen, Stortinget, Rådhuset og Operaen? Vi vet ikke. Det vil si, kanskje noen i bygg- og anleggsindustrien vet, men folket vet ikke. Det vi vet, er at det har krevd ufattelig mye hardt arbeid og store kunnskaper. Og at vi har en kompetanse på bygging i landet vårt som er ekstrem, siden geografien og klimaet vårt er det.

Denne må vi ta vare på. Den er en verdi på linje med oljerikdommer og fiskeriressurser.

Derfor har jeg tatt til orde for at myndighetene i offentlige anbud på store prosjekter bør prioritere norske entreprenører og byggere. Ikke fordi italienere, spanjoler eller kinesere er udugelige, for det er de helt sikkert ikke, men fordi en nasjon må ha miljøer og ressurser til å bygge selv. Så vi kan bygge bro over fjorder og mellom mennesker. Så vi kan ta raskeste vei til mål. Så vi kan ta av og fly mot de store høyder.

En nasjon som ikke kan bygge, kommer aldri lenger, blir aldri raskere og når aldri høyere.

Jeg har ikke satt meg inn i EU-direktiver eller andre regler for offentlige anbud. De er sikkert bra og må åpenbart overholdes. Men hvor er rubrikken i anbudsdokumentet for lokal kompetanse, kunnskapsoppbygging gjennom tiår og langsiktig tilstedeværelse? Hvor er punktet om nye generasjoner som skal lære å holde i hammeren og få en grunnmur i vater og vel så det?

Å hegne om byggerne er verken nasjonalistisk eller rasistisk, men nødvendig. Så får andre finne ut hvordan det kan løses. Kanskje ved å vektlegge kvalitet, ryddighet i arbeidsforhold og kompetanse høyere enn nå?

Jeg har en mistanke om at pris er blitt det viktigste av alt når man vurderer anbud. Men er det riktig? Er folket ekstremt opptatt av at de med lavest anbudspris skal bygge fremtiden vår?

Jeg tror ikke det.

For det er sant som Oscar Wilde en gang sa:

«En kyniker er en som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe.»