Har norske byggherrer for mye penger?

Å bygge tunneler i Norge er blitt betydelig dyrere de siste tiårene. Enhetsprisene fra tidlig 90-tall har ikke endret seg så mye for sprenging, lasting og transport, sikring o.l. Mye av kostnadsøkningen skyldes at det kreves en mye høyere standard og sikkerhet for sluttproduktet samt reduserte vedlikeholdskostnader i fremtiden. Det er vel og bra, men det er ikke hele sannheten. Skal gi noen korte eksempler på dette.

Det oppleves stadig oftere at Byggherrer har en helt ukritisk bruk av T1442 «Støyforskriften». Denne er bl.a. ment for å beskytte 3. person mot støy under anleggsarbeider. Tidligere ble denne brukt i urbane strøk eller på prosjekter hvor det var bebyggelse i nærheten. Bruken av T1442 økes stadig og nå ser vi at det henvises til denne på prosjekter langt fra bebyggelse! Dette er som regel unødvendig og et meget kostnadsdrivende element i prosjektet. Entreprenøren må søke tillatelse hos kommunelegen der prosjektet skal utføres for når det kan sprenges, bores, maskinrenskes m.m. og behandlingen av en slik søknad er meget vilkårlig. Byggherrene overlater som regel all risiko til entreprenørene. Mange byggherrer lever fortsatt i den tro at risiko ikke koster.

Statens vegvesen har et selvpålagt forbud mot at det er forbudt å oppholde/arbeide fremfor bomfestene under boring. Det betyr i klartekst at det er forbudt å bore og lade samtidig med boring. Tidligere var det tillat å bore og lade samtidig, dersom det var minimum 2 meters avstand og et uladet borehull mellom hullet som ble boret og ladet. Ved å følge dette systematisk var det nesten umulig at alvorlige arbeidsulykker kunne inntreffe. Øvre del av salven ble ladet samtidig som nedre del av salven ble ladet. Alt løst materiale i stuffen ble fjernet under ladingen og dette var et svært viktig HMS-tiltak. Dette tillater ikke Statens vegvesen lengre og man må vente til hele salven er boret. Da «stormer» 3-4 mann frem for å starte ladingen samtidig og det er lett å tenke seg at løse steiner i øvre del av stuffen er blitt oversett og faller ned. Montering av fjellbolter tillates heller ikke samtidig med boring. Det sier seg selv at dette blir et stressmoment for den som står i korgen og skal utføre montasjen av boltene, vel vitende om at det står et helt «tog» bak han som venter på å få fortsette produksjonen. Stress er særdeles dårlig HMS-arbeide! Disse tiltakene medfører at det tapes 20-25 m tunnel i uken. Dette er sterkt fordyrende og særdeles dårlig nytt for norske entreprenører som har betydelig høyere timeslønninger enn våre utenlandske konkurrenter. Nok en gang gjør norske byggherrer norske entreprenører mindre konkurransedyktig i hjemmemarkedet.

Det tillates imidlertid arbeider fremfor bomfestene under sonder- og injeksjonsboringen! Ingenting er vanskeligere enn å være konsekvent!

Utviklingskomiteen i Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk (NFF) utgir en Teknisk Håndbok i løpet av året om problemstillingen ved å arbeide fremfor bomfestene parallelt med boring og forhåpentligvis vil dette bli mer avklarende.

Ute på prosjektene oppleves det et stadig høyere konfliktnivå. Som entreprenør oppleves det stadig vanskeligere å få avgjort saker ute på prosjektet. Det er et økende problem at entreprenørene møter prosjekt- og byggeledere hos byggherrene med mindre selvsikkerhet og i noen tilfeller med mindre faglig tyngde. Det kan også synes som de samme bygge- og prosjektledere har mindre handlingsrom enn tidligere. Uansett årsak medfører dette beslutningsvegring og da er det ofte lettere å avvise sakene enn å ta realitetene innover seg. Det synes som det er bedre å la en sak gå til rettssystemet for å la andre ta den upopulære avgjørelsen. Selv om dette kan være bekvemt for en oppdragsgiver å gjøre dette, er dette en kostnadsdrivende faktor for alle aktører. Ofte hender det at opplagte endringer, massereguleringer avvises og under sluttoppgjøret tilbyr byggherren en 50/50 deling! Byggherrer bør ikke tjene på sin beslutningsvegring!

I mange prosjekter brukes det alt for mye tid og krefter på å krangle. Det er ikke min mening å hevde at entreprenørene alltid er feilfrie. På større prosjekter bør det være en Oppmannsordning bestående av f.eks. 3 uavhengige personer som kan avgjøre saker som ikke blir løst ute på prosjektet. Da kan ledelsen ute på bygge- og anleggsplasser både hos byggherre og entreprenør konsentrere seg om de oppgavene de egentlig er satt til. Dessuten vil en slik Oppmannsordning gi en betydelig besparelse til advokater, saksforberedelser m.m. og ikke minst tidsbesparende.

I de aller fleste anbudskonkurranser fokuseres det kun på laveste pris. Ofte er konfliktnivået høyest i prosjekter der entreprenøren har vunnet anbudskonkurransen til en svært lav pris. Det bør være også andre faktorer som teller med i enn laveste pris. Det hilses derfor velkommen de tiltakene som Statens vegvesen og andre byggherrer gjør for å se på andre konkurranseformer.