Boligpolitikk og bygningspolitikk

Regjeringen har bebudet at den til våren skal legge fram en stortingsmelding om bygningspolitikk. Det er symptomatisk at Kommunaldepartementet, som i gamle dager også ble kaldt Boligdepartementet, nå heller legger fram en melding om bygningspolitikk enn om boligpolitikk.

Martin Mæland

Konsernsjef OBOS-gruppen

Andre gjestekommentatorer

Bård Hoksrud, Frp

Frode Nilsen, LNS

Johan Arnt Vatnan, Skanska

Stein Tosterud, Unicon

Terje R. Venold, Veidekke

Petter Eiken, Skanska

Anne Marit Bjørnflaten, Ap

Jon-Erik Lunøe, Selvaagbygg

Ole Wiig, NSW

Steinar Gullvåg, AP

Bjørn-Erik Øye, Prognosesenteret

Morten Christensen, MajaTeknobygg

Hanne Rønneberg, SINTEF Byggforsk

Ketil Lyng, BNL

Kyrre Olaf Johansen, Entra Eiendom

Sven, Chr. Ulvatne, Backe Bygg

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Elisabeth Enger, Jernbanedirektør

Jan Eldegard, byggutengrenser.no

Jon Sandnes, EBA

Pål Egil Rønn, AF Gruppen

Øyvind Halleraker, Høyre

Trond Johannesen, MEF

Martin Mæland, OBOS

Liv Kari Skudal Hansteen, RIF

Terje Nøstdal, Belief

Frank Ivar Andersen, Byggmesterforbundet

Kim Robert Lisø, SINTEF Byggforsk

Tale Halsør, ZERO

Ettersom den vanlige boligpolitikken i all hovedsak er overlatt til markedskreftene, har ordet boligpolitikk i stadig større grad blitt ensbetydende med den politikken som kommunene, med hjelp av staten og Husbanken, utfører for å hjelpe de aller dårligst stilte på boligmarkedet til å skaffe seg en egen bolig. Jobben går ut på å finne en bolig i den eksisterende boligmassen.

Dette viktige og verdifulle arbeidet som kommunene gjør synes imidlertid i stadig større grad å ha tatt fokus bort fra en annen viktig kommunal oppgave, nemlig at det reguleres og klargjøres nok boligtomter til å dekke behovet til den befolkningsøkningen man ser for seg i de ulike kommunene i årene fremover. Oslo er forventet å vokse med ca 200 000 innbyggere de neste 20 år. Akershus er forventet å vokse omtrent like mye. Trondheims-, Bergens- og Stavanger-regionen er forventet å vokse med ca 100 000 innbyggere de neste 20 årene. Dersom disse prognosene fra Statistisk sentralbyrå slår til, vil kommunene få en stor utfordring med å skaffe boliger til alle, ikke bare de mest vanskeligstilte. Når sentrale politikere i Norge har så vanskelig for å snakke om generell boligpolitikk, nemlig det å sikre en tilstrekkelig boligforsyning for innbyggerne i Norge, så kan det ha sammenheng med at boligpolitikk i gamle dager ofte var forbundet med subsidier. Men det er svært mange år siden kommunene subsidierte tomter og utbyggingsfelter og siden husbanken subsidierte renten. I dag bygges stort sett alle boliger i Norge uten noen form for subsidier. Tvert i mot bidrar boligbyggingen ofte med å subsidiere infrastruktur og fellesskapsløsninger der det føres opp nye boliger, og som også tidligere naboer får glede av.

Mange politikere synes å tro at når boligbyggingen er overlatt til markedskreftene, så ordner også markedskreftene opp i dette med tilbud og etterspørsel av boliger og at markedet klarerer en fornuftig boligpris. Boligpolitikk, eller boligforsyningspolitikk, er i våre dager et spørsmål om hvordan lover, forskrifter og regler utformes og praktiseres for å få boligmarkedet til å fungere. Tempoet i boligbyggingen og byggekostnadenes nivå bestemmes også av holdningene politikerne har til om det skal bygges og hvor det skal bygges. For oss ser det ut som det mangler en overordnet målsetting i boligpolitikken om at: "Alle skal ha rett til å eie sin egen bolig, alene eller i fellesskap med andre", slik det het i Einar Gerhardsens første partiprogram etter krigen.

I et samfunn i stadig utvikling stilles det stadig nye og skjerpede krav til hvordan vi skal oppføre oss og til hvordan boliger og boligområder skal utformes.

Vi tror for vår del at nye forskrifter og skjerpede krav fra myndighetene har fordyret en vanlig mindre leilighet med ca en halv million kroner. Vi ser at det for nesten hver ny lov og forskrift som dukker opp, så kommer det også et eget byråkrati som har til oppgave å se til at disse nye lovene og forskriftene følges. De siste 20 årene har vi sett at debatten om den generelle boligpolitikken har gått bort fra å diskutere om det bygges nok boliger og rimelige boliger til at man diskuterer fliker av boligpolitikken. Grøntplaner og uteoppholdsarealer er viktigere enn at det bygges nok boliger. Likeledes bygningsvern, kvalitetskrav til fortetting (som myndighetene ofte er i mot), leilighetsfordelinger, energikrav til bygg, nye brannkrav som fordyrer boligbyggingen betydelig, fjernvarmekrav, miljøkrav i vid forstand, parkeringsnormer med mye mer. Årets nye forskriftsendringer gjelder skjerpede krav til elektriske installasjoner som vil fordyre en villa med 40 – 45 000 kroner og en vanlig blokkleilighet med ca 30 000 kroner.

I alle disse offentlige etatene som har ansvar for hver sin bit av bygningspolitikken, er det åpenbart ingen som er ansvarlig for helheten. Det er ingen offentlige etater som har ansvaret for at det bygges nok boliger, for ikke å snakke om at det bygges boliger til en overkommelig pris. Man skulle kanskje tro at plan- og bygningsetaten i de ulike kommunene hadde et slikt ansvar, men det er i hvert fall ikke slik de fremstår. De anser sin jobb å være å behandle innsendte planer i henhold til alle gjeldende regelverk. Ofte må de gjøre svært vanskelige avveielser når det oppstår åpenbare målkonflikter mellom de ideelle kravene fra forskjellige offentlige etater.

Vi føler oss dessverre ikke overbeviste om at den nye stortingsmeldingen om bygningspolitikk vil gi oss svarene på dette. Men vi for vår del vil stadig mase på at statens og kommunenes overordnede rolle i boligpolitikken må være å legge til rette for at folk faktisk får seg et sted å bo, det vil si at det bygges nok boliger og at folk flest får råd til å bo i disse boligene.

Myndighetenes rolle i boligpolitikken er ikke lenger å dele ut subsidier, men å legge til rette for at markedet fungerer best mulig gjennom de lover og forskrifter som lages og den kommunale saksbehandlingen som utøves. Det er bare myndighetene som kan vedta planer for å fremskaffe mer enn nok boligtomter slik at tomteprisen holdes i sjakk. Det er bare myndighetene som kan lage spilleregler som fremmer konkurransen mellom aktørene i markedet og det er bare på denne måten at vi kan få et boligmarked som kan fungere optimalt og sørger for at vi får en boligforsyning til lavest mulig markedspriser.