Birkebeinerlederne

Det er jeg ikke alene om og ofte kan det være krevende å finne på temaer som holder praten i gang. Et tema som for meg fremstår som et rimelig sikkert kort er idrett i næringslivet. Trening og deltagelse i ulike sportsarrangementer, så vel både sommer som vinter, er nå blitt veldig populært og du kan være rimelig trygg på å få i gang samtalen når du beveger deg inn på temaer som puls, skismøring og dyre racer-/terrengsykler. Det er direkte fascinerende og se hvorledes mange nærmest endrer personlighet og med bredt engasjement forteller om sine egne prestasjoner og fremtidige ambisjoner i kommende renn eller løp.

For at det skal bli skikkelig liv rundt bordet har jeg noen ganger med stor trygghet servert min ledelsesfilosofi. Den går ut på at jeg aldri ansetter folk som driver idrett. Jeg følger opp med å begrunne dette med at idrettsfolk er mye syke, skadeutsatte, ofte egoister og har feil fokus. Gjennom dette har man garantert fått praten i gang. Min erfaring er at jeg ikke må vente for langt ut i måltidet med å servere mine teorier, da jeg trenger noe tid på å nyansere budskapet. Særlig hvis det rundt bordet er deltagere som er bitt av løp-, ritt- og rennbasillen.

For det er helt utrolig hvordan dette har tatt av de senere årene. Finanspressen og bransjetidsskrifter bruker betydelig spalteplass på ski- og sykkeløp både inn- og utenlands. I perioder er det faktisk mer omtale av idrett i denne del av medielandskapet enn der hvor vi tidligere fant frem til idrettsstoff. Problemet er at det ikke er de beste idrettsprestasjoner som omtales, men derimot hvem i næringslivet som leverer relativt gode idrettsprestasjoner. Som alminnelig sportsinteressert er ikke dette veldig relevant og jeg må ærlig innrømme at når jeg leser om ledere, er jeg mer opptatt av de resultater de leverer som ledere, enn hvor raskt eller langt de løper på fritiden.

De aller fleste er enig i at god fysisk form er utgangspunkt for god helse, arbeidskraft og energi. Mange er derfor heldigvis opptatt av dette, men spørsmålet er når det tipper over og blir noe annet. Jeg vil si at det skjer når personer som er særlig treningsivrige blander dette inn i sin lederrolle. Det finnes dessverre en god del ledere som i full offentlighet påstår at deltagelse i ulike idrettsaktiviteter skaper økt samhold og en bedre prestasjonsgruppe totalt. Mulig det, men ikke nødvendigs fordi det dreier seg om idrett.

Hvis den samme lederen isteden hadde vært interessert i litteratur eller teater og lagt like mye tid og ressurser i å bygge et konsept for sine ansatte rundt det, er det like sannsynelig at man hadde fått minst like gode resultater. Det er altså ikke hva man gjør som er det avgjørende, men det at man gjør ting sammen som skaper felleskap og lagånd i organisasjonen.

Mye tyder på at dette fenomenet er en motegreie, og det er ikke spesielt veldokumentert at det fører til bedre resultater. Man finner sikkert bedrifter som leverer gode resultater og hvor de ansatte er gode idrettsutøvere, men generelt er det ikke mulig å se sammenhengen med idrettsprestasjoner og selskapenes resultater.

En venn av meg, ansatt ved et større sykehus, kunne for en tid tilbake fortelle at flere middelaldrene menn i løpet av en helg hadde blitt lagt inn med hjerteinfarkt som de hadde pådratt seg i skiløypa. Dette er visst en stigende tendens og kan muligens skyldes at langt flere nå løper på ski istedenfor å gå på ski, som vi sa i gamle dager. Diverse medieoppslag fra Oslopressen i begynnelsen av februar, hvor de som løper og de som går, var i høylytt krangel om plassen i skisporet, bekrefter også tendensen. Sett utenfra virker ikke det å være verken sunt eller hyggelig.

Og snart er det Birkebeinerennet. Vi får lese bøker istedenfor aviser og blader inntil de er i mål.