Beslutningsvegringen blomstrer

Frem mot årtusenskiftet opplevde Norge at flere store statlige prosjekter hadde kraftige kostandsprekker, blant annet med byggingen av Rikshospitalet og Gardermobanen. Dermed ble det bestemt at alle statlige innkjøp fra 2000 over en viss sum skulle gjennom en omfattende kvalitetssikringsprosess, gjerne kalt statens kvalitetssikringsordning. Dermed må alle prosjekter over 750 millioner kroner innom eksterne private konsulentselskaper som skal vurdere forslagene fra fagetatene, ikke bare en men to ganger, før de til slutt havner på politikernes bord. Erfaringen viser at kvalitetssikringsprosessen kan skape store forsinkelser og det er slett ikke alltid at disse rapportene gjør det lettere for politikerne å ta en riktig beslutning. Konsulentenes rapporter kan konkludere mot fagetatenes egne vurderinger. Ikke minst viste Brennpunkt i sitt program at det var billigere å la skip gå på grunn og rydde opp etterpå enn å kjøpe inn slepebåter for å unngå slike ulykker. Alle skjønner at dette ikke henger på greip. Man kan ikke se så snevert på en slik problemstilling.

Kvalitetssikringsprosessene er så omfattende at selv mange politikere på Stortinget sliter med å forstå hvordan systemet fungerer – men alle synes å mene at det tar for lang tid.

Det er nærmest galskap satt i system når man innen alle større prosjekter må legge frem en rekke alternativer for vurdering – selv om de skulle virke hele usannsynlig å kunne gjennomføre. Det er jo totalt bortkastet å bruke mye tid og penger på å utrede alternativer kun for å ha noe å velge blant – selv om flere mulige alternativer aldri vil bli gjennomført.

Et slikt system synes i utgangspunktet kun å produsere konsulenttimer. Det er opplagt mange prosjekter fortjener en ekstra grundig sjekk hos konsulenter – men langt fra alle. Ingen prosjekter er like og kan derfor ikke behandles slik. Det må kunne være mulig å stille med ett eller to alternativer når alle fakta tilser at det er mest riktig. Vi må kunne stole mer på fagetatene og rådene de kommer med, og la politikerne kunne ta en beslutning utfra dette og kunne stå for sine valg. At politikerne ved alle tilfeller må lene seg på en rekke eksterne konsulenter før de tar en avgjørelse synes å være unødvendig.

Ikke bare tar det lang tid og koster mange kroner – tenk på verdiene som ikke blir skapt ved at en ny vei ikke blir realisert så raskt som den burde – for ikke å snakke om at man kunne unngått alvorlige ulykker. Det samme gjelder ved innkjøp av slepebåter som kan hindre katastrofale havari. Disse regnestykkene må selvsagt også tas med i vurderingen.

Det må kunne være mulig å justere disse omfattende prosessene. Man kan kutte ett eller flere ledd, ikke se seg blind på en fast beløpsgrense men heller se på kompleksiteten i hvert enkelt prosjekt og ikke minst stole mer på fagetatene. Brennpunkt hevder i programmet at situasjonen ikke har blitt bedre etter at kvalitetssikringsordningen ble startet opp. Om dette skulle stemme må manopplagt  sette inn drastiske tiltak og endre praksisen, som innen visse områder skal være nokså unik for Norge.

Se NRK Brennpunkt her