Stadig færre bor trangt i Norge

Flere aleneboende og familier med små barn bor i andels- og aksjeboliger. Stadig færre i Norge er trangbodde og det er blitt enda romsligere for dem som bodde romslig fra før. Økningen i boligutgifter har vært sterk for dem som bor alene og er eldre enn 45 år.

Det er færrest eiere (selveiere og andels- og aksjeeiere) blant yngre aleneboende under 45 år 33 prosent, men også blant yngre par uten barn og enslige forsørgere om lag 67 prosent. Blant eldre aleneboende er 74 prosent eiere, ellers er andelen eiere over 80 prosent. Blant de fleste parhusholdninger er det mer enn 90 prosent som er eiere. For yngre aleneboende gikk andelen eiere ned på 1980- og fram til midten av 1990-tallet. Denne nedgangen har stoppet opp, det har ikke vært noen endring i eierandelen blant disse siden 1997. Ikke overraskende er andelen selveiere særlig lav blant yngre aleneboende 22 prosent. Blant andre aleneboende, yngre par uten barn og enslige forsørgere er om lag 50 prosent selveiere. Det er blant disse sistnevnte gruppene vi finner den største andelen andels- og aksjeeiere, snaut en av fire aleneboende i alderen 45 år og over, og ett av seks par uten barn, under 45 år. Blant aleneboende 45 år og over har det siden 1997 vært en nedgang i andelen selveiere og en omtrent tilsvarende økning i andelen andels- og aksjeeiere. Også blant småbarnsfamilier er det blitt flere som bor i andels- og aksjeleiligheter. Det er imidlertid ikke blitt færre selveiere, slik at andelen eiere har økt i denne gruppen. I 2004 eide nesten ni av ti småbarnsfamilier sin bolig. Enda romsligere for de som bodde romslig Det er blitt færre som bor trangt, det vil si bor alene på ett rom eller bor i bolig med færre beboelsesrom enn personer. Andelen personer som bor trangt har gått ned fra 8 prosent i 1997 til 6 prosent i 2004. Fortsatt er det enslige 16-24 år (35 prosent), enslige 25-44 år (13 prosent) og par med småbarn (15 prosent) som bor trangt. Vi kan ikke påvise noen nedgang i trangboddhet for disse gruppene. Når en spør om plass i boligen er det enslige forsørgere og par med småbarn som oftest mener at den er for liten, det gjelder om lag 25 prosent. En av seks enslige under 45 år mener at boligen er for liten. Det samme gjelder yngre par uten barn. Det er blitt flere som bor svært romslig, det vil si at det er minst tre beboelsesrom flere i boligen enn antallet personer. I 1997 bodde 31 prosent og i 2004 34 prosent svært romslig. Blant par med småbarn og enslige 25-44 år er det færrest som bor svært romslig, det gjelder en av åtte. Flest er det blant middelaldrende og eldre par uten barn, om lag 55 prosent, og middelaldrende og eldre enslige, om lag 45 prosent. Det er blant par uten barn, 45 år og over at en først og fremst finner en økning i romslighet. Sterk økning i boligutgifter for aleneboende 45 år og over Det har i perioden vært en ganske forskjellig utvikling i husleie og renter. Den nye husleieloven fra 2001 har hatt virkning en stund. Rentesatsene økte litt fra 1997 til 2001 gjennomsnittlig utlånsrente økte fra 6,0 til 8,7 prosent for deretter å falle kraftig. Gjennomsnittlig husleie for leiere, ikke medregnet andels- og aksjeeiere, økte fra om lag 30 000 til 41 000 kroner fra 1997 til 2004. I faste kroner er det en økning på 20 prosent. Tallene kan tyde på store endringer i husleie for noen grupper av husholdninger. Det er imidlertid få leiere i noen av disse gruppene og tallene er derfor svært usikre. Tallene tyder på en litt sterkere økning i husleiene for aleneboende 45 år og over 28 prosent. Konklusjonen er imidlertid usikker. Samlet har boutgiftene i form av husleie og renter og avdrag steget med 13 prosent fra 1997 til 2004 regnet i faste priser. Økningen har vært størst for aleneboende 45 år og over og for par med voksne barn. Ser en på de samlede utgiftene er det fortsatt småbarnsfamilier som har de største utgiftene, i 2004 om lag 69 000 kroner. Deretter følger familier med skolebarn (yngste barn 7-19 år) med vel 60 000 kroner, og yngre par uten barn og enslige forsørgere med om lag 55 000 kroner i 2004. Lavest utgifter hadde eldre par uten barn og eldre aleneboende henholdsvis 10 000 og 16 000 kroner. Økningen i boligutgifter var størst for par med voksne barn vel 50 prosent regnet i faste priser, og for aleneboende 45 år og over om lag 40 prosent regnet i faste priser. For disse gruppene, og særlig for eldre aleneboende, har økningen imidlertid skjedd fra et utgangspunkt med lave boligutgifter. Vi presenterer et mål på hvor belastende boligutgiftene i form av husleie og renter og avdrag er. Disse boligutgiftene ses da i forhold til husholdningens inntekt etter skatt. Inntekt omfatter da også en del skattefrie inntekter, blant annet barnetrygd, sosialhjelp, bostøtte og stipend fra Statens lånekasse. Hvis disse boligutgiftene utgjør minst 25 prosent av husholdningens inntekt etter skatt, sier vi at boutgiftsbelastningen er høy. Vi har bare tall for 1997 og 2001 fordi vi mangler opplysninger om inntekt i 2004. I 2001 hadde 24 prosent av alle husholdninger høy boutgiftsbelastning. Det var flest med høy boutgiftsbelastning blant aleneboende under 45 år, og det gjaldt om lag halvparten. Blant enslige forsørgere og yngre par uten barn hadde om lag en tredel høye boutgifter sett i forhold til inntekt etter skatt. Blant aleneboende 45 år og over og husholdninger med småbarn hadde om lag en av fem høy boutgiftsbelastning. Blant eldre par uten barn og husholdninger bestående av par med voksne barn var det omtrent ingen med høy boutgiftsbelastning i 2001. Nominell utlånsrente var i gjennomsnitt litt høyere i 2001 enn i 1997, men falt kraftig i 2004. I de grupper hvor vi kan slå fast at det har skjedd en endring i andel med høy boutgiftsbelastning, er det blitt flere med høy belastning mellom 1997 og 2001. Det gjelder yngre par uten barn, småbarnsfamilier og familier med yngste barn i skolealder. I disse tre gruppene er det en høy andel eiere og en høy andel med boliglån. En må derfor regne med at reduksjonen i utlånsrente har ført til at det er blitt færre i disse gruppene med høy boutgiftsbelastning i 2004 enn i 2001.