Innlegg: Problemene i Moss skyldes feilslåtte strategier

Samferdselsdepartementet peker på dårlige grunnforhold som hovedårsaken til den siste kostnadssprekken.

Det er korrekt, men man kunne også pekt på et annet problem:

Utredningen.

Sandbukta-Moss-Såstad har i realiteten aldri vært utredet.

Hvis man leser gjennom InterCity-utredningen fra 2012, så ligger den inne som en forutsetning for hele strategien.

Altså, den ble konkludert som ferdigvurdert.

Det til tross for at det ikke fantes noen vurderinger rundt realismen i anleggsgjennomføringen eller en analyse av behovet. Man har altså hoppet bukk over utredningsinstruksen og statens prosjektmodell, og gått rett til løsningen: Svaret er dobbeltspor mellom Sandbukta og Såstad, med stasjon midt i Moss sentrum.

Og det er veldig synd.

Strategivalget har vist seg å være svært kostbart. I tillegg er det grunn til å være urolig vedrørende realisering av effektene. For det første, så er Moss sentrum en omvei for Fredrikstad, Sarpsborg og Europa ved reiser til/fra Oslo og videre i landet. Det betyr at en stasjon i Moss sentrum gir negative samfunnseffekter bare ved sin eksistens.

For det andre, så har man ikke tatt innover seg befolkningens bo- og reisemønster.

Den rådende strategien fra regjeringen er at «veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange».

Denne strategien er for øvrig heller ikke utredet. Det er naturligvis en fin og god målsetting, det er bare synd den ikke har et snev av realisme. Sett bort ifra Oslo, så finnes det ikke storbyområder i Norge. Dermed kan man ikke planlegge hvordan en persons reisevaner i Moss vil være ut ifra hvordan personer i Berlin eller New York reiser. Det er rett og slett to helt forskjellige verdener.

Og for å være litt konkret, så er bosettingen i Moss relativt spredt i et storbyperspektiv. Det samme gjelder stort sett alle småbyer i Norge. Nær sagt alle er avhengig av bilreiser i hverdagen. Sågar har flertallet av husholdningene til og med to biler. Disse bilene vil være «persona non grata» i de «nye» jernbanebyene. Det legges ikke til rette for innfartsparkering og det vil bli lange køer inn til «kiss & ride»-feltene hvor reisende kan slippes av. Og det er for så vidt i takt med tidsånden, men hva er planen for å møte de reisendes behov gitt disse begrensningene?

Foreløpig er de eneste planene for å endre reisevaner at det etableres store leilighetskomplekser i sentrumsområder.

Håpet er at småbarnsfamilier i Oslo, som statistisk kommer til å flytte ut av byen, bosetter seg i disse sentrumsområdene.

Problemet er bare at disse leilighetene ofte er like dyre som leiligheter på Grunerløkka eller andre sentrale deler av Oslo.

Drømmen for barnefamiliene som flytter ut av byen er heller ikke mer asfalt. Drømmen er hus og hage. Og det finner man ikke i sentrum av småbyer til en overkommelig pris.

Konsekvensen er at disse familiene bosetter seg i villaområder på utsiden og at sentrumsområdene blir overbefolket av eldre som har fått nok av hus og hage. Denne trenden ser man overalt i hele Norge, noe Byggeindustrien har dokumentert tidligere.

Dermed er vi i den situasjonen i Moss, at vi skal putte opptil 17 milliarder kroner inn i et tiltak, som er skreddersydd pensjonistene i Moss. De mange pendlerne på utsiden av sentrum (eksempelvis Jeløya), vil måtte ta valget mellom å sykle inn Moss sentrum eller kjøre bil til Sonsveien for å parkere på innfartsparkeringen der. Min store bekymring er at de fleste vil velge sistnevnte, særlig med tanke på familielogistikken (barnehager og skole). Dermed vil disse 17 milliardene gi begrenset effekt.

Dessverre.

Kort fortalt er man faktisk i den situasjonen at både effekter og kostnader er ute av kontroll i jernbanesektoren. Og det henger tett sammen med strategier som bærer preg av ønsketenkninger. Det er en etablert sannhet at man må bygge inn i sentrumsområder og dobbeltspor for å sikre en velfungerende jernbane. Det er etter mitt syn en strategi som er feilaktig og som koster samfunnet dyrt. De reisende trenger verken dobbeltspor eller en stasjon i sentrum for å reise raskt og miljøvennlig.

Man må rett og slett starte litt på nytt i måten man planlegger samferdsel på i Norge. Det viktigste er faktisk å løse befolkningens behov for mobilitet. Deretter kommer alt det andre. En stasjon i Moss på utsiden av sentrum ville gitt betydelig lavere kostnader (minimum 10 milliarder) samt kortere plan- og byggetid (med raskere realisering av gevinster).

I stedet for å tvinge gjennom en drøm uten rot i virkeligheten, kan man stille seg spørsmålet – hvordan løser vi utfordringen med å plassere en stasjon på utsiden av sentrum?

Her finnes det et vel av muligheter, men det er naturlig å se for seg blant annet egne traseer for selvkjørende innmatingsbusser, rullende fortau, sykkelveier, trikkelinje med mer.

Dette er eksempler på tiltak som vil være vesentlig rimeligere enn 10 milliarder og som ganske sikkert vil gi større miljøgevinst.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.