Fersk doktorgradsavhandling konkluderer med at norske OPS-modeller må under revisjon

– OPS-modellene som benyttes i de fleste norske byggeprosjekt bygger på feil forutsetninger og gir dermed ikke ønsket effekt verken for byggherre eller utøver, sier Espen Solheim-Kile.

Den norske OPS-modellen er hentet fra England, hvor utgangpunktet var en klar begrensning i offentlig kapital og hvor privat kapital måtte stimuleres til å bidra for å realisere offentlige prosjekter.

– Vi har ikke den samme knappheten på offentlig kapital i Norge, og dermed heller ikke like mye behov for denne private finansieringen. I tillegg er OPS-løsningen slik den fungerer i dag lite gunstig for utbygger. Det tar lang tid å få tilbakebetalt for arbeidet, og det begrenser utbyggeres handlingsrom inn mot nye prosjekter, sier Solheim-Kile i sin doktorgradsavhandling «Insentiver og felles mål i offentlig-privat samarbeid».

Solheim-Kile er ansatt i Kurs Smith, og har den siste tiden jobbet med en doktorgradsavhandling for å få innsikt i fordelene med OPS som gjennomføringsmodell. I sin forskning har Solheim-Kile konsentrert seg om Norge og norske byggeprosjekter. Målsettingen har vært å undersøke styrker og muligheter innenfor OPS-løsninger når kapitaltilgang gis redusert betydning.

– Norge er i en særlig gunstig for slik forskning. Få andre land har en tilsvarende økonomisk situasjon som oss, og dermed mulighet for å undersøke andre insentiver for offentlig-privat samarbeid, sier han.

Mer fokus på det beste totalprosjektet

Avhandlingen peker på flere positive aspekter ved OPS som et verktøy for felles mål. Derfor er det overraskende at OPS ofte får et ensidig økonomisk fokus.

– For å forstå hva som bidrar til felles mål er det viktig å tenke mye bredere enn bare økonomiske insentiver. Verdien av tillit mellom aktørene, tidlig involvering av alle parter, samt motivasjonen på individnivå som følger av interessante oppgaver har alle effekt. Av de økonomiske insentivene er det tydelig at vissheten om et driftsansvar er sentralt, mener han.

I motsetning er verdien av privat finansiering, et av de mest sentrale og samtidig mest kontroversielle aspektene ved OPS-modellen i Norge, er mye mindre klar. Solheim-Kile peker i sin avhandling på flere negative sider ved dette, slik som økt risiko-aversjon, høyere kompleksitet og kostbar kapital.

En stor fordel med OPS for byggherre er entreprenørens oppfølgingsansvar for prosjektet ut over normal femårs garantiperiode. Espen Solheim-Kile ser også på dette som en fordel for entreprenøren.

– Alle er tjent med et produkt som fungerer etter hensikten i lang tid. Med flere stimuli enn pris vil entreprenør tilnærme seg oppgaven annerledes og søke etter de beste løsningene på lang sikt. Et overdrevent fokus på pris har motsatt effekt. Men jeg registrerer at stadig flere prosjekter legger større vekt på kompetanse, levetid, materialvalg og klimaavtrykk, sier Solheim-Kile.

Mer politikk enn kvalitetsvurdering

Erfaringsmessig er det å velge OPS-modellen for et prosjekt i all hovedsak en politisk beslutning som gir anbudsmessige konsekvenser for byggherre. Vurderingene som ligger til grunn for valg av OPS-modellen kan ofte være vagt begrunnet.

– Min klare anbefaling er at det knyttes mindre politikk til vurdering av om OPS er en hensiktsmessig samarbeidsform eller ikke. Politikere bør heller se på hvordan OPS-modellen kan optimaliseres mot norske forhold, sier Solheim-Kile.