Dreining mot mindre prosjekter?

Det diskuteres ofte hvor store prosjektene i realiteten kan være før de blir for store for de aller fleste å kunne konkurrere om. Men det er også viktig å se på hvordan man innretter risikoen i disse prosjektene - og på hvilken måte de planlegges gjennomført.

De senere årene har det vært stor diskusjon i byggenæringen på hvor store de mest omfattende prosjektene bør og skal være, ikke minst innen infrastrukturbyggingen. Denne tematikken har blomstret opp med OPS-utbyggingen som er i ferd med å materialisere seg i Norge, men stadig større kontrakter har vært en jevn utvikling hos alle de store offentlige byggherrene som Statens vegvesen, Nye Veier og Bane NOR.

Det blir veldig ofte kun fokusert på selve størrelsen og hvor mange kroner som skal brukes. Men her er det også viktig å vurdere hvilke innovative løsninger det er mulig å hente ut på en stor utbygging kontra en oppdeling - og også hvilken gjennomføringsmodell som er best egnet. Og ikke minst er det avgjørende å se nærmere på hvor stor risiko det enkelte prosjekt innebærer for de som skal ta på seg en slik oppgave, og samtidig hvordan denne risikoen er fordelt mellom byggherre og utførende, i tillegg til rådgiver. 

Det er selvsagt en meget stor sammenheng mellom risiko og størrelse, men dette kan også ha noen avvik. Et relativt lite prosjekt kan tross sin størrelse likevel innebære en stor risiko for den som tar på seg jobben. Det kommer an på hvordan konkurransen kjøres og topografen rundt prosjektet som utføres. Dermed kan man risikere å gå å en stor smell også i et mindre prosjekt om man ikke kan faget godt nok, kjenner reglene, vet hvor risikoelementene ligger begravd - eller har de rette folkene og samarbeidspartnerne med seg. Dette er det også mange som har kjent på kroppen. Husk at i alle prosjekter er det som regel grunnforholdene som er det store usikkerhetsmomentet. I byggsektoren er dette relativt oversiktlig ettersom man befinner seg på et avgrenset område. I et infrastrukturprosjekt har man mulige utfordrende grunnforhold som går over lange strekninger - og risikoen for å trå feil om man ikke kjenner forholdene og risikoene som ligger inne i forbindelse med dette, kan det bli både dyrt og krevende.

Men når man ser at kontraktene stadig har blitt større, vil selvsagt også konsekvensene av risikoen man tar på seg bli større. En omfattende jobb med stor usikkerhet som innebærer en stor risiko vil selvsagt kunne være drepen for en entreprenør å ta på seg om man ikke har krysset av for alle sjekkpunktene. Dette vil naturligvis favorisere de største entreprenørene, både med tanke på risiko og likviditet. Jo større prosjektene blir, dess større er selvsagt risikoen og ikke minst konsekvensene av å trå feil.

For de store milliardjobbene finnes det i dag kun en liten håndfull aktører som kan på seg en slik oppgave, og det stilles nå stadig oftere spørsmål om oppdragene er blitt for store på for kort tid. Utviklingen med kontrakter fra under en milliard til flere milliarder har gått meget raskt. Større sammenhengende utbygginger var ønsket fra bransjen selv, men det kan nok ha gått litt for raskt og blitt for stort. Med for mange jobber til over 4-5 milliarder kroner er risikoen stor for at for få nasjonale aktører kan på seg jobbene og at en stor andel av verdiskapningen forsvinner ut av landet. Dette ser nå politikerne og det er kommet mange signaler om at jobbene nå i større grad skal deles opp, og innrettes på en annen måte. Det kommer nokså sikkert også til å skje, og vi ser allerede flere av byggherrene begynner å posisjonere seg mot en slik utvikling. Og da snakker vi ikke om at alle kontraktene skal tilbake til under milliarden, der en stor andel av prosjektene skal deles opp i smådeler – det er ikke en farbar vei for å sikre en effektiv utvikling og utbygging av hverken landet eller anleggsbransjen. Man må ha en differensiert portefølje, som sikrer mulighetene for både de mellomstore og de store. Det betyr at vi fremover også vil se oppdrag på tre, fire og fem milliarder, men vi tviler på om det vil komme veldig mange som ligger over et slikt kostnadsbilde, og det kan bli lengre mellom milliardkontraktene. Da vil man heller innrette konkurransene på en annen måte.

Spesielt i disse koronatider, hvor man i større grad både ønsker og rett og slett må se enda mer på hvordan man skal sikre sysselsettingen rundt om i hele landet, har byggherrene et ekstra stort ansvar å se til at konkurransene skjer på en måte hvor de nasjonale aktørene har en reell sjanse til å vinne gjennom – uansett størrelse. Dette ser vi av den siste dagers debatt rundt tematikken og dette er definitivt en diskusjon som også vil fortsette. Ikke minst har dette aktualisert seg rundt de to gjenværende OPS-prosjektene. Dette er en både interessant og viktig debatt, og vi håper byggherrene og politikerne følger med og gjør sine refleksjoner. Det bransjen trenger er aktive og lyttende byggherrer, som både klarer å balansere behovet for en så effektiv utbygging av landet som mulig samtidig som man ser på viktigheten av å opprettholde en god leverandørbransje. Da må man tenke både langsiktig, helthetlig - men ikke minst se til at vi får en differensiert portefølje. Og selvsagt se til at man får en balansert risikofordeling.