Hyttemarkedet kan bli avgjørende for å holde byggeaktiviteten oppe i distriktskommuner

I mange distriktskommuner kan hyttemarkedet nå være det som klarer å opprettholde verdiskapningen og sysselsettingen, ikke minst inn mot byggenæringen.

Julehøytiden står nå for døren, og mange velger å feire denne på hytta sammen med familie og gode venner. Med koronapandemien pågående rundt oss, noe som har medført store utfordringer med å reise utenfor landets grenser, har dette nå gitt et press inn mot hyttemarkedet vi aldri tidligere har sett. Mye tyder på at dette også er noe som vil vedvare i årene fremover.

Sentraliseringen har skutt fart også i Norge. Vi har fortsatt en spredt bosetting og et godt arbeidsmarked over store deler av landet, men utviklingen vi har sett i de fleste land vi kan sammenligne oss med, der stadig flere funksjoner gjør at folk samler seg om de store tettstedene og byene, ser vi klare tendenser til også her hjemme. Denne utviklingen vil være vanskelig å snu, selv om mange vil prøve.

Men vi er også i ferd med å se en omvendt sentralisering - i helgene. Stadig flere ønsker å ta helgen på hytta, og ofte materialiserer dette seg gjennom langhelgene – med noe jobbing på fredagen.

Det er nå stadig flere som ønsker seg en hytte å kunne trekke seg tilbake til, og mange har nå muligheter til nettopp dette. Økonomien er god hos mange, og med lave renter og godt utbud av hyttetomter i fjellet, medfører dette at rekordmange hytter bygges og omsettes i år. Og her snakker vi ikke om en enkel standard uten vann og strøm. De fleste hytter som bygges i dag står ikke noe tilbake fra hva man bygger som vanlige boliger. Standarden kan ofte sågar være langt høyere enn hva man finner i det normale boligmarkedet. Det er dermed en enorm verdiskapning vi nå ser i fjellheimen, og dette går fra å være et biprodukt for byggmestere, entreprenører og leverandører – til å bli en hovedsatsing for mange, og ikke bare for lokale firmaer. Hyttesatsingen fortjener nå et større fokus fra hele næringen, og dette er også i full gang med å skje. En rekke riksaktører har sett seg inn mot dette milliardmarkedet som er i ferd med å bygge seg opp.

Det er også lite som tyder på at dette markedet vil stoppe opp med det første. Med vedvarende lave renter, et arbeidsmarked som vil gå mot en normalisering etter at koronapandemien forhåpentligvis snart ligger bak oss – og mange hyttekommuner som vil åpne opp dørene for hytteturistene, gjør at dette markedet vil holde seg stabilt høyt over lang tid.

Med en travel hverdag og mindre plass rundt seg i hverdagen er det mange som i større grad er villige til å betale mye for å ha sitt hjem nummer to tilgjengelig i helgene. Så mens hverdagene gjøres unna i byene, går helgene til frislippet så langt bort fra maset som mulig – bare det ligger innenfor en to timers reise fra hjemmet, og selvsagt med alle fasiliteter tilgjengelig.

Et spørsmål som likevel vil komme stadig oftere opp i dagen, er hvordan denne utviklingen står seg mot en grønnere utvikling av våre liv. Å ha to hjem tilgjengelig vil for mange fremstå som lite bærekraftig. Dette er spørsmål som mange kommuner nå må stille seg i sitt reguleringsarbeid, og noe også staten vil måtte vurdere i stadig større grad. Vi vil helt klart se en fortsatt stor utbygging av fjellheimen rundt om i landet, men det vil komme krav om at dette må ses på i et mer overordnet bærekraftperspektiv. Vil det kunne demme opp for en rekke utbygginger ved at tillatelser uteblir? Vil man måtte bygge på en ny måte – med mindre enheter, tettere, og kanskje vil det bli mer leiligheter i stedet for hytter? Og vil det bli krav om å dele på fritidsboligene i stedet for å eie dette alene? Dette er spørsmål som vil dukke opp, og er noe vi som samfunn må diskutere.

Men enn så lenge er det bonanza i fjellheimen, og millionhyttene går unna som aldri før. Og i jule- og nyttårshelgen fylles de alle opp, og hyttekommunene begynner nå på ny å bli koronabekymret for «invasjonen» fra byene. Samtidig er det selvsagt slik at disse også er helt avhengige av hytteturistene for å få budsjettene til å gå rundt – og de vil rett og slett i årene fremover ikke klare seg uten disse inntektene for å kunne opprettholde alle tjenester de ønsker å tilby sine innbyggere.