Les Byggeindustrien digitalt
Det går fram i en dom avsagt 12. november av Høyesterett.
Tvisten mellom den største grunneieren i Nordmarka, Carl Otto Løvenskiold, og eier av Stryken gård, Åge Dagfinn Skogheim, har pågått siden juli 2017.
Løvenskiold eier Nordmarksgodset, som strekker seg over flere kommuner. Eiendommene hans i Lunner kommune tar ut rundt 10.000 kubikkmeter skog i året, og den primære utkjøringsveien går gjennom tunet på Stryken gård.
Løvenskiold har rett til å bruke veien i forbindelse med industriell skogsdrift, men transporten medfører støy- og støvplager for Stryken gård. Tømmertransporten skjer også både helger, kvelder og netter.
Gårdeieren skrev derfor til Løvenskiold i 2017. Han protesterte da blant annet på omfanget av bruken av vegen over tunet, og at kjøringen medførte mye støy og støv.
Det ble gjort forsøk på å løse saken i forliksrådet, men partene kom ikke til enighet. Tvisten gikk videre til både tingretten og lagmannsretten.
Opphevet dom i lagmannsretten
Lagmannsretten kom fram til at bruken av veien overstiger tålegrensen i servituttloven, og at transporten førte til vesentlige ulemper for Skogheim. De fastsatte derfor begrensninger på kjøring helger, kvelder og netter.
Avgjørelsen ble anket og Høyesterett har nå tatt stilling til om betingelsene og begrensningene lagmannsretten hadde oppstilt, var lovlige eller ikke.
Høyesterett uttaler at ulempene for Stryken gård tilsier at tålegrensen er overskredet. Samtidig fastslår de at lagmannsretten ikke hadde foretatt noen avveining av disse, og av begrensningene i kjøring, mot konsekvensene for Løvenskiold.
– Da Høyesterett ut fra bevisene i saken ikke har tilstrekkelig grunnlag for å foreta disse vurderingene, ble lagmannsrettens dom delvis opphevet, heter det i sammendraget av avgjørelsen.
Saken må dermed behandles på nytt i lagmannsretten.
Selv om deler av dommen oppheves, skriver retten i sin konklusjon at Løvenskiold ikke har vunnet saken «fullt ut eller i det vesentlige».
– Opphevelsen medfører ikke at veiretten kan utøves uten begrensninger, slik den prinsipale påstanden gikk ut på, skriver de og legger til at tilkjenning av sakskostnader må avgjøres ved lagmannsrettens nye behandling.
Videre heter det i sammendraget at «servituttloven § 2 gir hjemmel for å få dom for begrensninger i utøvelsen av en servitutt når det er nødvendig for at bruken ikke skal overskride tålegrensen».
– En belastning
Skogheims advokat Peter Vagle i Glittertind sier de tar dommen til etterretning.
– Avgjørelsen innebærer en oppheving av lagmannsrettens dom. Skogheim skulle gjerne sluppet å gå flere runder i rettssystemet, så det er en belastning, sier han og legger til:
– Samtidig er Skogheim fornøyd med at Høyesterett ser ut til å mene at Løvenskiolds bruk av veien har vært i strid med tålegrensene i servituttloven. Et annet interessant trekk ved dommen er at retten fastslår at tidshensynet i annet ledd i bestemmelsen i prinsippet også kan tilsi en skjerpet holdning til en etablert bruk. Det betyr at rettighetshavere kan måtte finne seg i at vilkårene for å bruke en annen persons eiendom blir strengere enn de har vært.
Løvenskiolds advokat Jarle Wallevik Holstrøm i Advokatfirmaet Haavind AS sier at de ikke har noen kommentar til saken utover at de registrerer at dommen til lagmannsretten oppheves og sendes tilbake.