Får lave makspriser lokale aktører til å trekke seg unna?

Vi har de siste dagene skrevet flere artikler om entreprenører som har trukket seg fra Nye Veier-konkurranser hvor makspris skal ha vært utslagsgivende. Det pekes på at maksprisen er satt for lavt og at de dermed ikke har ønsket eller hatt mulighet til å bli med videre inn i finalerunden for å vinne oppdragene. Nå sist skjedde dette ved prosjektet E18 Langangen - Rugtvedt , hvor AF Gruppen sto igjen som eneste norske aktør, men som likevel valgte å trekke seg ettersom de anså maksprisen for lavt til å kunne bli med videre. Nye Veier har inngått avtale med franske EIFFAGE Génie Civil på oppdraget som har en verdi på nær fem milliarder kroner.

Avdelingsdirektør Erik Frogner i AF Gruppen sier til Byggeindustrien at varsellampene bør lyse når entreprenører trekker seg fra Nye Veier-konkurransene. Han har et poeng, og Nye Veier bør ta signalet fra markedet på alvor – i hvert fall om de ønsker at de norske aktørene skal være en sterk bidragsyter som skal bli med videre i konkurransene fremover.

Det er både fordeler og ulemper med å bruke makspris. Fordeler kan blant annet være en forutsigbarhet om omfanget på jobben, både for byggherre og entreprenørene som vurderer oppdragene, samt at det kan være med på å få leverandørene til å jobbe frem nye og innovative konsepter ved at de hele tiden må strekke seg. En ulempe er selvsagt om maksprisen settes feil. Settes den for høyt kan man risikere at det blir dyrere enn nødvendig, selv om en sterk konkurranse nok vil forhindre nettopp dette. Et større problem er selvsagt om prisen settes for lavt, som flere nå mener er gjort ved enkelte tilfeller. Havner man da over maksprisen er man ute av konkurransen, og ser man at man ikke klarer å presse prisen under denne grensen, velger selvsagt de fleste å hoppe av. Det er synd – for begge parter. Nettopp den riktige kompetansen og erfaringen til å sette en riktig pris er dermed helt avgjørende for hvor sterk konkurranse man til slutt får, og ikke minst hvilke aktører man får med seg videre. Dette er ingen enkel oppgave, vi snakker tross alt her om prosjekter til mange milliarder kroner, ofte i vanskelig terreng med en rekke usikkerhetsmomenter og avanserte tekniske installasjoner og konsepter.

De statlige veibyggerne i Nye Veier og Statens vegvesen har et stort press på seg for å bygge bedre og smartere samt kutte utgifter for å få mer vei for pengene. Og det er opplagt viktig. Vi må se til at skattekronene brukes mest mulig effektivt, og at vi faktisk får mer vei for pengene. For det finnes effektiviseringsgevinster å hente. Men det er også viktig å se på dette i et større bilde, og hvordan man innretter denne typen konkurranser og krav. Kan man være i ferd med å presse denne typen makspriser såpass langt ned for å kutte utgifter at man kan risikerer å prise de norske aktørene ut av kampen? Ser man på dette i et totaløkonomisk bilde vil dette selvsagt være uheldig. Får vi en situasjon der stadig flere av de store og kompliserte oppgavene havner på utenlandske entreprenørhender vil dette få en effekt på verdiskapningen i det enkelte prosjektet, men vil opplagt også spille inn på den totale verdiskapningen for Norge, og hvor mye vi får igjen av milliardene som brukes på å bygge ut landet.

Nå skal vi ikke svartmale situasjonen og si at de norske selskapene er i ferd med å tape kampen, for det er ikke riktig. Flere norske entreprenører har vunnet frem i store konkurranser, og det vil de også gjøre fremover. Men det er viktig å se på utviklingstrekkene og følge med på hva som skjer. Vi tror de lokale entreprenørene i aller høyeste grad er konkurransedyktige, men det må skje på realistiske og levedyktige vilkår. Mange entreprenører har tidligere fått svi for å ha inngått kontrakter de ikke har klart å levere på, og har tapt store penger. Derfor vil de norske entreprenørene være meget opptatt av å sette riktig pris når de skal regne på jobbene. De vil ikke risikere å gå inn på maksprisprosjekter som er satt for lavt, da trekker de seg heller ut. Dermed risikerer vi dårligere konkurranse og lavere lokal verdiskapning.

Det kan selvsagt være at byggherrene mener at lav pris er riktig og viktig, og at det fremover vil være færre lokale innslag i konkurransene – men vi håper så ikke er tilfelle. Mange nye kontraktsformer er med å sikre bedre konkurranse der leverandørens totalløsninger i større grad tas med i endelig utbyggingsgrunnlag, og at det ikke kun laveste pris som skal gjelde. Vi ser jo i stadig økende grad at andre forhold enn pris teller inn. Men i realiteten teller jo pris 100 prosent om man ser at maksprisen er satt så lavt at man ikke ser mulighet til å bli med – før selve løsningene kan diskuteres. Derfor er det også viktig å se til at prisgrensene ikke blir så lave at de ikke blir mulig å følge fremover.

Vi regner med alle ønsker et riktig prisbilde som siker best mulig konkurranse, for alle parter. Vi tror byggherrene vil jobbe for en slik utvikling, men da må man også se på signalene fra markedet – og ikke tolke dette dithen at entreprenørene bare vil sikre seg bedre inntjening, men se på dette som innspill for å opprettholde en bærekraftig lokal anleggsbransje som skal være med å konkurrere og bidra til å bygge vår infrastruktur videre i tiden fremover.