Byggeplassen på bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatterens arbeidssted. Illustrasjonsfoto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX

Ung kvinne i byggenæringen: «Jeg føler meg så utrolig liten. Så veldig liten, og av og til helt ubrukelig.»

«Jeg har etter tre år som ansatt enda ikke hilst på vår konserndirektør, av en ganske simpel grunn. Han ser rett over hodet mitt når han besøker byggeplassen», skriver den 26 år gamle kvinnen i dette innlegget. Hun sitter selv i ledelsen ute på byggeplass, men nå har hun fått nok.

I Byggeindustrien leste jeg mandag morgen om «Ida» på 21 år som har opplevd seksuell trakassering på byggeplasser.

Hun har opplevd at kolleger tar på henne, gnir seg inntil henne, kaller henne «madrass», og danner sirkler foran kvinnegarderoben når hun skal ut.

Hun tar det opp med ledelsen, men ender opp med å si opp jobben sin. På den nye arbeidsplassen lar de henne heller ikke være i fred. Dette resulterer i at hun etter endt læretid heller vil videreutdanne seg.

Dette gir henne mulighet til å jobbe i en annen del av bransjen. Dette kalles seksuell trakassering.

Jeg tror jeg vet hvor du har tenkt deg, «Ida».

Jeg jobber selv på byggeplass, i ledelsen. «Hun oppe på kontoret». Jeg trenger kun å omtales som «hun», fordi jeg er eneste kvinne. Jeg trenger ikke noe navn. Ikke trenger noen å vite navnet mitt heller.

Det er jo bare menn her foruten om meg. Jeg har første kontor på høyre side. Jeg er den første personen en mann ser når han kommer opp i brakkeriggen. Likevel går alle menn forbi. Det er ytterst sjeldent jeg får et «hei».

Jeg er med i alle møter, fremdriftsmøter som byggherremøter. Ingen er noen gang interessert i min rolle i prosjektet.

Byggherren har jeg vært i fire møter med, men jeg har aldri blitt viet oppmerksomhet. Ikke en gang når jeg kommer med innspill i møtene.

For meningene mine betyr jo ingenting?

Sant?

Jeg er jo bare ei jente som observerer.

Som ikke trenger å høres på.

Dere vet jo til enhver tid best, gjør dere ikke?

Dette gjelder ikke bare eksterne personer, men også personer innad i firmaet. Jeg har etter tre år som ansatt enda ikke hilst på vår konserndirektør, av en ganske simpel grunn. Han ser rett over hodet mitt når han besøker byggeplassen.

Jeg føler meg så utrolig liten. Så veldig liten, og av og til helt ubrukelig.

Jeg er 26 år, og har fortsatt et helt arbeidsliv foran meg. Og er det én ting som er helt sikkert, så er det at denne delen av bransjen er uaktuelt for meg videre.

Jeg gir meg. Sjakk matt.

Jeg startet som sommerstudent i 2017 med bein i nesa og en tøff innstilling. Jeg visste at det ville bli tøft. Likevel hadde jeg en naturlig forventning av at jeg skulle jobbe med menn, ikke gutter.

Jeg har blitt gammel nok nå til å skjønne at livet er for kort til å ha en jobb som sliter deg ut. Som gjør deg liten. Som får deg til å gråte før du drar på jobb om morgenen. Det er utmattende.

Det er menneskelig å være trøtt, ha hodepine eller være litt uvel. Kanskje har jeg spist noe dårlig mat, kanskje ble det litt for sene netter i helgene.

Kanskje er jeg litt oppblåst. Kanskje er det dere som sliter meg ut?

«Er du gravid, nå a?».

Nei, jeg er bare uvel.

«Ligget med gubben i hele natt, nå a?».

Nei, jeg har sovet dårlig i natt.

Hvis jeg kommer noen minutter for sent om morgenen fordi jeg har stått i kø på E6, så sier alltid min avdelingsleder til meg at jeg må slutte å klå for mye på mannen min om morgenen. At jeg må dra meg opp av kjærlighetsredet.

Kjære menn – dere vet jo naturligvis ikke hvem av dere som trenger å lese dette. Derfor snakker jeg nå til alle menn:

Dere har ingenting med om jeg er gravid eller ikke. Dere har ingenting med hva min mann og jeg foretar oss. Dere har ingen rett til å gjøre antakelser om mitt privatliv.

Mitt privatliv er ikke åpent for tolking eller vurdering. Dette er ikke fysisk trakassering, men det er verbal seksuell trakassering.

«Ida» skal få skifte i fred. «Ida» skal ha samme respekten som deres mannlige kolleger. «Ida» er ikke fritt frem for noen.

Ikke er hennes venninner i samme bransje, heller.

Jeg vet hvor du har tenkt deg, «Ida», jeg skal nemlig dit selv.

  • Byggeindustrien kjenner identiteten til den unge kvinnen som skriver om sine opplevelser i byggenæringen.