Må gå videre fra festtalene

Byggenæringen sliter med rekrutteringen, og en av hovedårsakene til dette er at vi kun makter å hente inn nye ressurser fra halve befolkningen. Det finnes mange dyktige kvinnelige håndverkere i byggenæringen, men når de bare representerer to prosent av den utførende delen av næringen, dominerer de ikke byggeplassene våre.

Det er flere årsaker til dette. Dessverre er et av ankepunktene at vi ikke er flinke nok til å ta vare på de som allerede er på plass i næringen. Dette kan være praktiske forhold som omhandler garderober, arbeidsklær og hvordan de konkrete oppgavene er lagt opp. Mer alvorlig, og ikke så lett angripelig, er hvordan mange kvinner opplever å bli mottatt på byggeplassene. Det fleste steder går dette bra, men det er ikke til å legge skjul på at vi her snakker om en kultur som har vært, og fortsatt er, sterkt mannsdominert. Det gir et eget tankesett, en sjargong og stemming på byggeplassene – noe som har blitt til gjennom mange år når en homogen gruppe jobber tett sammen. Det er ikke gjort i en håndvending å snu på en slik kultur, og dessverre er vi ikke kommet langt nok. Ved flere tilfeller de senere årene har kvinner stått frem med sine historier og fortalt at virkeligheten ikke er slik vi hører i festtalene rundt om i næringen.

Alle ønsker og jobber selvsagt for å få flere kvinner inn i byggenæringen, og det har hjulpet men fortsatt opplever skuffende mange å ikke bli tatt på alvor når de kommer ut på byggeplassene. Enkelte blir også trakassert på ulike måter. Dette kan være gjennom at hverdagen ikke blir tilrettelagt slik den burde, men også gjennom uønsket oppmerksomhet og innimellom også helt upassende og sterkt diskriminerende oppførsel.

I den siste utgaven av Byggeindustrien forteller lærlingen «Ida» sin historie. Denne beretningen er både oppførende og skuffende på vegne av bransjen å lese. Dessverre frykter vi at det er mange flere som ikke tør eller ønsker å fortelle om lignende hendelser de blir usatt for. Det blir en for stor påkjenning i tillegg til hva de har opplevd i jobbsituasjonen. Derfor er det nok mange som heller velger å forlate yrket og næringen til fordel for en annen karrierevei. De orker rett og slett ikke å ta opp denne kampen.

Det er selvsagt sterkt problematisk for en næring som skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Tiden er overmoden for å virkelig ta tak i dette. Kvinnene i næringen trenger ikke flere festtaler om hvor viktige de er for denne næringen, de trenger handling. De trenger at ledelsen i virksomhetene tar tak. For dette handler om kultur og holdninger som må endres. Det er ikke gjort i en håndvending, og utviklingen er forhåpentligvis på riktig vei – men det går ikke raskt nok. Man må virkelig ta tak i hendelsene som dukker opp og bidra til å endre holdninger gjennom å slå ned på hva som ikke er lov, og bygge opp under en god og sunn utvikling. Det gjelder å legge til rette for alt det praktiske, kjøre kampanjer som kan bidra til holdningsendringer, og ikke minst se til at sjefene på byggeplassen tar dette seriøst gjennom aktiv ledelse. Det er hverdagen ute på brakkene og på byggeplassene som teller. Og den må være inkluderende for alle, enten om du er mann, kvinne, og du skal ha en like god opplevelse i å bidra til å bygge landet uansett religion og seksuell legning. Vi er ikke der i dag, og det lider hele næringen under. De unge som skal ta sine valg for hvor den videre karriereveien skal gå vil nok vegre seg å gå inn i byggenæringen når de leser historien til Ida – men nettopp derfor er det så viktig at disse historiene også kommer til overflaten. Man får ikke til en endring om vi ikke har et reelt virkelighetsbilde.