Mange håndverkerbiler i morgentrafikken

Uke 12 i 2020 vil gå inn i historien som en av de mest spesielle ukene i vår moderne historie. Ingen av oss har opplevd noe slikt tidligere, og mange drar nå paralleller til historiske begivenheter som står tungt markert i vår felles nasjonale hukommelse. Dette er derfor en tid vi vil huske lenge. Vi vet fortsatt svært lite om hvordan dette til slutt vil ende, foruten at det en gang til ta slutt. Hvor lenge dette vil ta, eller hvordan det da står til med nasjonen Norge, og resten av Europa kjenner vi i dag ikke rekkevidden av. Vi vet at situasjonen vi er oppe i er alvorlig, både med tanke på helsefaren og hvordan vår finansielle situasjon vil bli påvirket. Det eneste vi vet er at dette vil påvirke oss i lang tid fremover. Vi må nok over påske før vi får noen ytterligere signaler på hvor lenge samfunnet i praksis vil være stengt, og om vi må stenge ytterligere ned, eller om det etter hvert vil åpnes noe mer opp.

Når vi står midt oppe i en slik periode er det vanskelig og nær umulig å få en totaloversikt og et fugleperspektiv på det hele. Kompleksiteten er såpass stor, og kom så raskt over oss at det er vanskelig å ta til seg endringene som har blitt kastet over oss, og konsekvensene av dette. Vi mennesker er helt klart flinke til å tilpasse oss ulike situasjoner, og hverdagen går på et vis videre, men den går for mange nå på halv maskin, og usikkerheten om hva som skjer videre er stor. Man har dermed en følelse av å være med på noe man ikke helt vet rekkevidden av, men som vi samtidig står sammen om og dette er forhåpentligvis med på å vekke en fellesskapsfølelse som gjør at vi kommer styrket ut av situasjonen, noe frem i tid.

For dette vil at tid, uansett hvor langvarig pandemien blir. Endingene i våre daglige vaner, både i privatlivet og i jobbsituasjonen, er også såpass store at det kan komme noen varige endringer i kjølvannet av denne krisen. Kanskje vil vi jobbe langt mer digitalt i årene fremover, kanskje vil vi endre på reisevanene våre og kanskje vil hele næringslivet kunne driftes på en annerledes måte. Det er i hvert liten tvil om at Teams og andre videokonferanseløsninger har fått et enorm løft for de som har mulighet til å jobbe hjemmefra.

Dette er ikke en tid for de store refleksjonene. Til det har vi et for snevert bilde av situasjonen vi står oppe i, både de kortsiktige og mer langsiktige konsekvensene. Ei heller kjenner vi til hvor kraftig dette vil slå globalt. Noen er kommet langt i sin kamp mot koronasmitten, mens andre kontinenter knapt har begynt. Men det vil rokke grunnvollene på hele vårt økonomiske samfunn. Det vil komme på beina igjen, men det vil ta tid, og det kan bygges opp nye finansielle vekstområder. I etterkant av krisetider har vi også eksempler på at økonomien kan få en kraftig boost, som er med på å løfte hele samfunnet langt fremover. Ulike samfunnsinstitusjoner skal bygges opp igjen til å bli robuste og møte fremtiden.

Samtidig er det selvsagt ekstra viktig å bygge opp våre felles institusjoner til å kunne bekjempe lignende, og kanskje enda verre, pandemier i fremtiden. Dette er selvsagt, om enn så skremmende det kan virke, en situasjon som kan skje igjen. Da må vi stå sterkere for å møte en slik tid. Det kan heldigvis gå veldig lang tid før det vil skje igjen, men dette er aldri noe man vet eller kan planlegge når vil skje.

Men det er også et betryggende bilde som møter mange av oss hver morgen på vei til kontoret. Selv om trafikken er mindre, synes antall håndverkerbiler å være konstant – og dominerer morgentrafikken – i hvert inn til Oslo. Det gjør at man kan tenke at hverdagen fortsatt ruller, at hjulene holdes i gang og at byggenæringen bidrar og leverer. Forhåpentligvis også i ukene fremover.