Det er mange år siden de første utenlandske selskapene meldte sin ankomst i den norske konkurransen – det har vi sett i flere tiår. Men anleggsboomen vi nå er midt oppe i, som selvsagt også er godt kjent langt utenfor Norges grenser, har medført at selskaper vi tidligere ikke har sett i konkurransene i vårt lokale marked ønsker å prøve å etablere seg både gjennom enkeltprosjekter og på mer permanent basis. Tidligere var dette fra våre nærmeste naboland, så utvidet dette seg til nordeuropeiske selskaper – før vi de senere årene har sett en rekke selskaper også fra hele Europa har forsøk å vinne konkurranser, først og fremst i anleggsmarkedet. Nå ser vi også at selskaper utenfor Europa, og ikke minst har vi sett at kinesiske entreprenører prøve å komme inn og etablere seg i markedet. Det blir dermed på mange måter en helt ny konkurransesituasjon.
Selskapet Sichuan Road and Bridge Group (SRBG) har allerede fullført en jobb, og er snart ferdig med sin neste. Samtidig har giganten China Communications Construction Company (CCCC) også forsøkt seg på flere konkurranser – men har så langt ikke landet noen jobber.
Som vi har meldt her på bygg.no har det ikke gått helt knirkefritt i de to første jobbene for SRBG. På Hålogalandsbrua har SRBG stått for stålarbeidene på brua, sammen med en serbisk entreprenør i et arbeidsfellesskap – til en kontrakt på cirka 750 millioner kroner. Her ble arbeidene utført to år på overtid – av ulike årsaker, og Vegvesenet må skifte ut 344 bolter på brua etter at det ble påvist sprekker i en av dem. Dette har en kostnad på noen titalls millioner kroner – og det pågår nå en diskusjon om hvem som skal ta denne regningen.
Det har heller ikke gått knirkefritt på oppdraget med Beitstadsundbrua. Her var det som de fleste husker også mye uro før man i det hele tatt tildelte kontrakten. Det er Trøndelag fylkeskommune (tidligere Nord-Trøndelag fylkeskommune) som er byggherre for denne jobben – og man ønsket først å utelate kinesiske SRBG . Etter noe tid gikk man til slutt likevel med på å la SRBG være med i konkurransen – og de vant frem med å ha levert det som ble konkludert med som det beste tilbudet – og fikk jobben. På grunn av uroen rundt denne prosessen, fikk selskapet noe ekstra tid på å fullføre jobben. I forrige uke ble det klart at man ikke klarte denne fristen – og man måtte utsette åpningen – men man var rimelig klar på at man skulle klare å bli ferdig i løpet av 2019. Fredag kom en ny melding om en ytterligere forsinkelse – nå er forventet ferdigstillelse innen utgangen av januar neste år. Så få vi se om man trenger ytterlige tid, eller om dette skal holde. Prosjektlederen i Statens vegvesen sier til Byggeindustrien at de ble overrasket over meldingen de mottok fra SRBG, men at de har registrert at fremdriften ikke har vært helt som de var blitt forespeilet og at konsekvensene for forsinket ferdigstillelse er et kontraktteknisk spørsmål, og er en sak som vil bli behandlet mellom entreprenør og Statens vegvesen.
Det har dermed vært problemer på begge de to første jobbene for SRBG i Europa. Man skal selvsagt ha forståelse for at det kan være utfordrende å bygge seg opp i et nytt land og måten det jobbes på her. Det kan være utfordrende både med vær, temperaturer, HMS-rutiner, språk og rett og slett måten man jobber på. Spørsmålet er selvsagt om dette er noe byggherren burde tatt større hensyn til i sine vurderinger. Kunne man gjort noe annerledes?
Debatten om kinesiske selskapers satsing i Norge vil fortsette med uforminsket styrke. Det er selvsagt ikke slik at de mer lokale selskapene gjør alt riktig eller fullfører alle jobber som planlagt. Ingen burde heller ha noe imot at konkurransen er hard – uansett hvem som er med i konkurransen. Men alle aktører, uansett nasjonalitet, vil selvsagt forvente at konkurransen er reel og rettferdig – og det er fremover meget viktig at byggherrene ser til at konkurransen skjer på like vilkår. Det er ikke tvil om at det er forskjell på måten å arbeide på og kultur mellom de som kommer inn og skal prøve seg her for frøste gang – og de som har vært etablert her lenge. Dette er noe man også må ta hensyn til i konkurransesituasjonen.
For det vil i tiden fremover også bli knallhard konkurranse om jobbene - og de kinesiske selskapene har uttalt at de vil fortsette å konkurrere her i Norge – og de har etablert lokale selskaper. Vi ser at fjoråret ikke var spesielt lukrativt for SRBG – de måtte tåle et tap på 175 millioner kroner etter skatt på en omsetning på 253,1 millioner kroner. Det er selvsagt ikke bare de som har slitt med marginene i det norske anleggsmarkedet de senere tiden – men utslagene var her meget store. De to jobbene selskapet har uført her er de to første selskapet har gjort i Europa – men de skal ikke bli de siste. De peker likevel på at omstillingen til det norske markedet har vært krevende.
CCCC ser også på satsingen i Norge som strategisk viktig – så får vi ser hvordan de vinner frem i konkurransene fremover. De er som kjent en av fem prekvalifiserte på konkurransen om Mjøsbrua.
Det er nå mange rundt om i Norge, både i og utenfor bransjen, som følger tett med på hvordan de kinesiske selskapene gjør det i det norske markedet. Flere ser med uro på satsingen, og bakgrunnen for denne. Man kan selvsagt også spørre seg hvorfor flere av Kinas, og dermed også verdens største anleggselskaper, ser mot nettopp Norge. Var byggingen av Beistadsundbrua så spesiell ettersom de valgte å bruke så store ressurser for å kunne delta og vinne frem i konkurransen?
De store infrastrukturbyggherrene i Norge har nå et stort ansvar rundt hvordan de skal håndtere den stadig mer internasjonale konkurransen i markedet. De må se til at de riktige selskapene vinner frem, og at de vil gjøre jobben godt gjennom å bruke de riktige virkemidlene. Det er ingen enkel oppgave – og ikke noe vi misunner dem. Er det reelt sett mulig å kunne ha kontroll på at alle lover og regler følges som de skal? Her blir det meget viktig å se til at det ikke kun laveste pris som skal telle, verken på papiret eller når man skal fatte de reelle beslutningene om hvem som skal utføre jobbene.
I Sverige opplevde man nylig et spesielt eksempel som belyser denne problematikken. Her vant et kinesisk selskap, China Railway Tunnel Group (CRTG), en tunnelkontrakt i Stockholm. De fikk jobben med et anbud som lå 70 prosent lavere enn nummer to. Her valgte Veidekke, som også var med i konkurransen, rett og slett å trekke seg – og de uttalte at ”seriøse selskap som betaler avtalt lønn og skatt i Sverige har ikke en sjanse i en slik konkurranse”.
De lokale aktørene er vant med å jobbe i tøff konkurranse, men ingen seriøse aktører har mulighet til å vinne frem om ikke konkurransen skjer på like vilkår – uansett hvem som er med og kjemper om seieren. Dette handler også om noe langt mer – dette handler ikke bare om bygging av veier og jernbanestrekninger, dette handler om verdiskapning, arbeidsplasser og hvem vi ønsker skal bygge landet og hvordan dette gjøres. Og her kommer også prioriteringen til landets politikere inn. Hvem vil de at skal skape verdier her i Norge gjennom de 1.000 milliarder kronene som skal brukes via Nasjonal transportplan. Politiske beslutninger og veivalg vil spille en stor rolle i hvordan det norske anleggsmarkedet skal utvikle seg, både på kort og ikke minst noe lengre sikt. Man må rett og slett spørre seg – hvordan ønsker vi å bygge landet vårt videre?