Vegvesenet mener de kan barbere bort 100 milliarder

Norge har gjennom en lengre periode stadig satt nye rekorder i pengebruken til utbygging samt drift og vedlikehold av vår infrastruktur. Planen er at det rekordhøye nivået skal fortsette også i tiden fremover – men det settes stadig mer fokus på hvordan vi kan få mest mulig vei og bane for våre felles investerte midler.

Det er selvsagt bra. Vi må se til å at pengene brukes mest mulig fornuftig – og at vi faktisk får mest mulig for det som investeres. Med dette bakteppet ønsket samferdselsminister Jon Georg Dale at de statlige byggherrene, med Vegdirektoratet, Nye Veier, Jernbanedirektoratet, Kystverket og Avinor i spissen, skulle se på sine porteføljer og hvordan de kan få mer ut av hver krone.

Dette har de de statlige veibyggerne gjort – og det er mye spennende lesning i arbeidet de nå legger frem - og det skal bli enda mer interessant å se hvordan dette tas videre i det kommende NTP-arbeidet.

Når man skal bygge mer, og samtidig se hvordan man kan bygge mest mulig effektivt og dermed spare penger, er det flere forhold man må se på. Ikke minst hvilke strekninger man faktisk bør bygge og samtidig vurdere om det er hensiktsmessig å se på regelverket og standardene veiene og jernbanen bygges etter. En ting er å bygge det man ønsker – noe helt annet er å bygge det man bør – eller det som er mest fornuftig. For eksempel kan det være visse strekninger man bør ta en ny vurdering på om man faktisk bør bygge sett utfra et større samfunnsmessig synspunkt – og om det er visse prosjekter som kan skaleres ned slik at man får en mye bedre vei – men stadig tar bort noen fordyrende elementer som kanskje ikke er helt nødvendige – men som kan være fint å ha. Nettopp dette perspektivet er nok noe som i stadig økende grad vil tvinge seg frem – både med tanke på at den totale potten som kan bli mindre til denne typen formål i tiden fremover – og at det ikke er gitt at vi i dag sitter på fasiten på hva som er fremtidens mobilitetsbehov og om det er dagens planer som skal til for å løse morgendagens infrastrukturbehov.

Det er noen forhold som peker seg ut for våre to statlige veibyggere. Vegdirektoratet legger frem en plan der de mener på kunne barbere ned kostandene med hele 100 milliarder kroner for prosjektene som ligger inne i dagens NTP og i prosjekter de ønsker å planlegge. Dette er vanvittig mye penger - rundt 10 prosent av den samlede NTP-verdien vi nå har. Totalt skal disse prosjektene i dag ha en prislapp på 600 milliarder kroner.

Nedskaleringen skal de få til blant annet ved å legge til grunn en nøktern standard og ved at de kan få organisere arbeidet slik at byggherre og entreprenører kan jobbe sammen helt fra reguleringsplanfasen - ikke ulikt hvordan Nye Veier har prioritert sine utbygginger siden de ble opprettet.

Samtidig har Vegdirektoratet vurdert hva de kunne gjort om man ser bort fra politiske føringer – og da trekker de blant annet frem at man kunne revurdere enkelte prosjekter – og at mulighetene kan ligger i å se på fjordkryssingsprosjektene med høye kostander samt store prosjekter i byområder. Nettopp dette med fjordkryssinger er interessant gitt tidligere uttalelser om Ferjefri E39 – med Rogfast-avlysningen friskt i minne. Nylig uttalte konstituert vegdirektør Bjørne Grimsrud at Statens vegvesen forlater konseptet om en fullstendig ferjefri E39 fra Trondheim til Kristiansand og jobber nå med alternative strategier.

Nye Veier peker på sin side på at de bør få tilført langt flere prosjekter, som tidligere forespeilet fra eier, samferdselsdepartementet. De mener å kunne b ygge ut et effektivt hovedveinett i Norge til en kostnad som er 30-40 prosent lavere enn kostnadsnivået som ble lagt til grunn for NTP 2018-2029.

Dette er definitivt offensive planer – og om man bare skulle få til noen av disse kutt-forslagene – ligger det an til at vi kan få langt mer for pengene enn hva vi har fått frem til nå. Så gjenstår det selvsagt å se hvor mage prosjekter som faktisk kommer til realisering – og om de gis et realistisk kostnadsbilde. Vi har fått flere eksempler på at markedet ikke kan eller ønsker å bygge til forespeilet prisnivå – og det skal bli spennende å se hvordan dette bildet vil utvikle seg videre. Det er nok helt nødvendig å se på hele kostnadsbildet, hvordan prosjektene er bygget opp, hvor store kontrakter som er mest hensiktsmessig – og hvordan man i fellesskap kan bygge ut en sunn og levende anleggsbransje – som faktisk kan levere det samfunnet trenger og krever.