Brytningstid for anleggsmarkedet

Anleggsmarkedet har vært gjennom en eksplosiv vekst de siste årene – og utviklingen vi har sett innen dette markedet har vi aldri tidligere sett maken til i Norge. Antall prosjekter og størrelsen på de største prosjektet har formelig skutt i været – og gitt bransjens aktører mange spennende oppdrag, omsetningsvekst og det er kommet til en rekke nye selskaper i markedet. Alt er likevel ikke bare rosenrødt; topplinjene er gode hos noen, men også svake hos mange – spesielt hos flere av de store selskapene. Samtidig som oppdragene blir flere, er det likevel mange av de mindre og mellomstore som savner oppdrag tilpasset deres drift. Jobbene er enten altfor store eller for små – og for de som ikke vil livnære seg som underentreprenører, kan det derfor være vanskelig å finne nok jobber – selv i et marked som vi nå ser.

Det som likevel vil bli det store spørsmålet fremover – er situasjonen rundt de største jobbene. En rekke store prosjekter, både inne vei og bane, er på planleggingsstadiet eller på vei ut i markedet. Milliardjobbene står nærmest i kø – men leverandørene står ikke like tett for å hive seg over jobbene. Hovedutfordringen er nok ikke kapasiteten – den kan bygges opp om det planlegges godt nok – det er mer risikobildet og om jobbene er godt nok tilpasset markedet og risikoen markedet er villig til å ta for prisene man må ned på for å få jobbene.

Etter at flere store aktører har brent seg på enkelte oppdrag, sitter det nå lengre inne å regne på noen prosjekter om man ikke kan ta seg godt nok betalt for risikoen. Om ikke byggherren kan tydeliggjøre risikoen, eller selv bære denne – vil man risikere å sitte igjen med veldig få eller ingen tilbydere og prisene kan bli for høye i forhold til hva byggherren forventer. Da får vi ikke et optimalt konkurransebilde. Det har vi sett flere eksempler på den senere tiden. Prosjektene blir langt dyrere enn hva man så for seg da man planla jobben – og vi risikerer da at flere prosjekter skyves frem i tid eller rett og slett ikke vil bli realisert slik de foreligger. Det gir et uoversiktlig bilde og det vil bli vanskelig å kunne planlegge tilfredsstillende både for byggherrene og leverandørene.

Det kan være flere årsaker til at markedet har utviklet seg slik – men det er ikke til å komme over at det nå er veldig mange milliardjobber i markedet – og alle selskaper vil selvsagt ha et tak på hvor mange samtidige jobber man kan ha av et slikt kaliber - i hvert fall om de kommer noenlunde samtidig ut i markedet. Man kan ikke regne på alt. Samtidig er nettopp risikobildet noe som opptar leverandørene. Klarer man ikke å få betalt for risikoen som tas, har lærepengene vært såpass mange at da går de ikke inn på disse jobbene. Byggherrene har dermed et viktig oppgave med å definere risikoen i prosjektet godt nok – og det må tas noen viktige beslutninger hvor ansvaret for denne risikoen skal ligge – samtidig må man prise inn risikoen om leverandørene skal ta på seg dette.

Entreprenørene har lenge jobbet for å fremme flere totalentrepriser og samhandlingskontrakter – men det er ikke slik at de hopper på disse jobbene om man ikke får være med å definere prosjektet godt nok i forkant. Det er selvsagt også slik at det var entreprenørene selv som over en lengre periode ønsket seg større og mer sammenhengende oppdrag – og de har de vitterlig fått. Men oppdragene har nok blitt for store litt for raskt – i tillegg til at antallet storkontrakter har vokst mer enn de fleste så for seg. Dette gir utfordringer på begge sider av bordet – for dette handler om kompetanse og å finne de riktige folkene. Har men ikke den riktige kompetansen på riktig sted, vil det bli utfordringer – enten om man er byggherre eller entreprenør.

Det er nå etablert flere kontaktpunkter mellom byggherre og entreprenører for få i gang et bedre samarbeid rundt anleggsmarkedet i Norge, og det er også helt nødvendig. Man må få en bedre planlegging for å få en bedre oversikt over hvilke prosjekter som kommer når, hvordan konkurransene bør utformes og samtidig få en bedre tone mellom aktørene slik at man kan få et mer velfungerende marked som kan levere det samfunnet forventer. Vi er nå inne i tidenes samferdselssatsing i Norge – og det er planlagt en rekke store vei- og baneutbygginger. Dette er gigaprosjekter vi aldri har sett maken til. Men gjennomføringen av flere av disse står nå i fare. De blir for dyre og kompliserte. Vi er en rik nasjon, vi har et oljefond hele verden kan misunne oss – men vi kan ikke kaste rundt oss med penger. Vi må få reelle estimater på bordet i forhold til hva markedet kan levere – og man må bli flinkere til å få gode prosjektgjennomføringer. For å få til dette må det etableres en tettere kontakt mellom de som bestiller og de som bygger. Tilliten må gjenreises – og man må få på plass en gjennomgående løsningsbasert kultur – det er ikke noe vi ser i alle deler av anleggsmarkedet i dag. Det er dermed liten tvil om at vi går en spennende anleggstid i møte – og de neste månedene kan bli avgjørende for hele vår omfattende planlagte infrastruktursatsing her i Norge.