Innlegg: Problemet er løsningen

Seriegründeren Preben Carlsen, Sandkassa, jobber med en rekke startups i et bærekraftperspektiv. Han utfordret nylig styringsgruppen i Prosjekt Norges BAE-program på dette spørsmålet. De aktørene som vil vokse og ha suksess framover er dem som klarer å se muligheter innenfor bærekraftige, sirkulære modeller og som klarer å orientere seg i en teknologisk utvikling som går stadig raskere. Den som skal overleve må ikke bli redd for virkeligheten som er stadig mer kompleks. Det er vanskelig å tenke bredt nok og den virkelige konkurransekraften ligger derfor i evne til samarbeid og deling, med folk og miljøer, både nasjonalt og globalt, som ser andre muligheter og vinklinger enn det vi klarer selv. Og vi må bli langt flinkere til å lytte og tenke igjennom problemet før vi kaster oss over løsningen – hva er egentlig kundens problem?

BAE-programmet har midler tilgjengelig til aktører som ønsker å utvikle metoder og ideer til denne type samarbeid og problemløsning.

Kritikken mot byggenæringen tar mange former og uttrykk, og den kommer nå som «nordavind fra alle kanter». Den kan oppsummeres kort som at næringen er lite produktiv, overforbruker ressurser og forurenser, aksepterer useriøse handlemåter, henger etter både i forhold til digitalisering og bærekraft. Vi leverer for sent, fullt av feil og mangler, altfor kostbart, og som en konsekvens blir det mye konflikter og vanskelig å rekruttere de rette talentene til bedriftene. Slik kan det ikke få lov å fortsette, da fortjener byggebransjen ikke å overleve.

Problemkomplekset er selvsagt sammensatt og ingen kan påta seg å sitte med full oversikt eller løsningen på hvordan en skal komme ut av dette uføret. Heller ikke styringsgruppen i BAE-programmet i Prosjekt Norge. Vi vil likevel kaste oss inn i diskusjonen med noen betraktninger som vi tror kan være verd å tenke over.

Skal byggenæringen i fremtiden løse de samme oppgavene som i går? Svaret må være nei. Verden forandrer seg – derfor forandrer problemene seg også. Noen åpenbare eksempler: Teknologien endrer seg, det kommer stadig nye muligheter i form av digitale og tekniske løsninger. Klimaet endrer seg og med det forandres både kravene til det som skal bygges og rammebetingelsene for selve byggingen seg. Befolkningssammensetningen endrer seg, og med den endres behovene, ønskene og ideene om hvordan det bygde miljøet bør være. Økonomien og ressurstilgangen setter også nå klarere grenser. Hva vil vi faktisk bruke knappe ressurser til når vi først må prioritere?

Vil byggenæringen i framtida bestå av de samme aktørene som i går? Det er lite sannsynlig. Dersom vi tar inn over oss at måten vi driver på nå er en del av problemet, er det åpenbart at mye av dette må endres. Historien har fortalt oss at selv i stabile tider går noen aktører ut og nye kommer inn. Vi må forvente store endringer i dette bildet. McKinsey (2017) har funnet at i 1958 var gjennomsnittsalderen på de 500 største bedriftene 61 år, i 2017 var dette gjennomsnittet redusert til 18 år. Et spørsmål er hvordan dagens aktører vil ta steget inn i fremtiden, gå til grunne og ut av historien, eller nedskalere til størrelse tilpasset restene av tradisjonelle markeder som måtte finnes igjen om 10-20 år? Og hvilke nye markeder oppstår?

Hva er da løsningen for dagens aktører i byggenæringen? Dette er feil spørsmål. Spørsmålet enhver aktør må stille seg er hvilket problem ønsker du å være med på å løse? Problemene er kimen til nye muligheter. Ser du et problem – så ta tak i det. Er ikke problemet løst, så ligger det masse muligheter i å tilby noe som kan bidra – din kunnskap, dine erfaringer, dine ressurser. Ikke minst hvordan du kan bidra til å samle de nødvendige ressursene (ingen kan klare det alene) og få dem til å virke sammen.

Hvilket terreng begir vi oss ut i? Vi har tradisjonelt snakket om leverandører og tjenesteytere i markedet. De har vært sett på som selvstendige aktører, konkurrenter, samarbeidspartnere. Noen har hatt brede monopol, andre har vært svært spisse og spesialiserte. Trenden går klart i retning av mer spesialisering, noe som gir en utfordrende fragmentering så lenge vi skal forklare utviklingen med tradisjonelle økonomiske markedsteorier og styre med konkurranse som viktigste virkemiddel. Vi har til nå snakket om verdikjeder og koblet sammen aktørene gjennom kortsiktige topartsavtaler i leverandørkjeder. Svakhetene er kommet til syne gjennom noen av de problemene som også vår bransje kjenner igjen. I stedet ser vi nå i andre bransjer bevegelse mer mot clustere, med stor suksess. Dette drives frem av teknologiske muligheter som samhandlingsplattformer og nettverk.

Vi ser nå fremveksten av flerpartsavtaler og at nye selskapsformer gjør seg gjeldende i noen av de mest spennende prosjektene under utvikling. Da trenger vi andre teorier for å forklare hva som skjer i disse relasjonene – med tilliten og samhandlingen. Hvordan skal verdiene som skapes i slike nettverk fordeles mellom aktørene? Vi må bevege oss fra tankegang om definere grenser, sette stengsler, markere revir, slik vi kjenner igjen et firma fra et annet, en spesialistgruppe fra en annen, en ekspert fra en annen – til å dele og samhandle. Verdien som skapes for kunden og for samfunnet må defineres – og vi trenger nye oppgjørsmodeller og mekanismer for fordeling. Det haster å teste ut måter å løse dette på, noen store aktører er i gang med spennende forsøk, og vi trenger flere både store og små som tør å prøve nye måter å samhandle på– og vi trenger å få kunnskapen som erverves ut i bransjen. Heretter er det deling og samhandling som gjelder, dette vil være en forutsetning for å overleve.

Programledelse: 
Siri M. Bakken, NTNU Institutt for arkitektur og planlegging.
Ole Jonny Klakegg, NTNU Institutt for bygg- og miljøteknikk.