Hva driver konfliktene?

Statssekretær Brage Baklien i Samferdselsdepartementet svarer at omtvistede beløp må sees i sammenheng med store kontrakter og økt omsetning. Omfanget er ikke dramatisk målt opp mot kontraktsporteføljen (intervju med bygg.no).

I tråd med statssekretærens ord, er vi selvsagt villig til å snakke med bransjen om konfliktnivået. Og alvorlig talt, det har vi gjort i mange fora, over lang tid. De tiltakene EBA nå legger fram pakket som et medieutspill, er tema vi har hatt på bordet lenge. I likhet med statssekretæren registrerer også jeg at alle Sandberg sine tiltak peker på byggherren.

EBAs påstand er at vi som en statlige byggherre ikke har incentiver til å løse konfliktene. Men er det logisk? Har ansatte i offentlig virksomhet noen interesser i disse tvistene utover lojaliteten til kontraktene?

Vi kan gjerne ta utgangspunkt i eksemplet EBA selv nevner; forliket mellom Vegvesenet/Bane NOR og Veidekke/Hochtief om oppgjøret på fellesprosjektet.

Entreprenørene presenterte her en faktura til sluttoppgjøret på 1130 millioner kr utover avtalt kontrakt og tillegg som var betalt underveis. Det burde nesten si seg selv at det ikke ligger an til en rask løsning over bordet med et krav i denne størrelsen.

Byggherresiden mente kravet i hovedsak var uberettiget.

Etter lang tid kom man fram til et utenomrettslig forlik på drøyt 300 mill. kr. Dette var entreprenørene godt fornøyd med, ifølge uttalelser til media.

Det interessante med forliket er at halvparten av summen var påløpte renter. Den andre halvparten – betaling for utført arbeid – utgjorde altså bare en tidel av selve kravet.

Forklaringen på den ekstremt høye rentebelastningen er denne: Renteberegningen skjer i henhold til lov om forsinkelsesrenter. Den fastsetter renten til 8 prosent over Norges Banks styringsrente. 150 millioner i renteinntekter, hvor får man ellers en slik «avkastning»? I hvilken grad påvirker dette entreprenørens vilje til å holde en tvist i gang?

EBA synes det er ille at Statens vegvesen har vilje til å bringe saker inn i rettsapparatet. Jeg vil understreke at det ikke er et mål i seg selv for oss, men når vi får krav som det ovennevnte så må vi ha en vilje til å trekke på samfunnets legitime tvisteapparat. Det handler ikke om å drive frem konflikt, men om å ta ansvar for at skattepengene brukes rett. Vår erfaring er at entreprenørbransjen også er mer enn villige til å bruke domstolene når de mener de har en god sak.

Domstolene funderer sine avgjørelsene basert på den felles forpliktelsen partene har gjennom kontrakten. Her får vi avgjørelser som gir føringer for andre lignende saker. Som bransje trenger vi da ikke ta akkurat den kampen ved neste korsveg. Hvorfor skulle ikke EBA og entreprenørene ønske dette?

Vegvesenets folk er offentlige tjenestemenn. Vi har et ansvar for å forvalte samfunnets interesser og en sterkt lojalitet til at avtalte kontrakter følges. Entreprenørene kan ha et fortjenestemotiv i disse prosessene, som Sandberg hopper over.

Til sist: Det er skuffende at Sandberg etterlater inntrykk av at alle våre konkurranser bare handler om pris. Det gjør de ikke. Hun sier også at vi må ta i bruk standardkontrakter. Vi bruker Norsk standard, men med noen helt nødvendige tilpasninger fordi vi er en offentlig etat. Og når det gjelder tvisteløsning så har vi i samarbeid med bransjen utformet flere mekanismer for å håndtere dette i våre kontrakter.

Vi ønsker diskusjonen velkommen, men vi må våge å peke på reelle faktorer som påvirker konfliktnivået. Det hjelper lite hva byggherren skriver i kontrakten dersom det får vokse fram en kultur hvor entreprenøren sender store uberettigede og udokumenterte krav. Det er heller ikke et godt utgangspunkt for diskusjonen at slike krav brukes som målestokk når konfliktnivået skal tallfestes.

Ingen av partene må stikke hodet i sanden, og jeg er spent på hva EBA og entreprenørene vil bidra med for å redusere antall konflikter.