Solgunn Jacobsen Gudmundset

Trenger kvinner å fristes?

Etter å ha lest gjestekommentaren til Line Fredriksen 13.03.2018, satt jeg igjen med en følelse av å ha reist tilbake i tid. Og bare så det er nevnt; det er fint å rette fokuset mot hvorfor kvinner velger som de gjør, for det er et godt spørsmål.

Solgunn Jacobsen Gudmundset

Ingeniør/prosjekt-/byggeleder
Hamsto AS

Jeg er en av de kvinnelige ingeniørene som tidligere hørte til blant de 8% som jobber på entreprenørsiden av bygge- og anleggsbransjen, men som i dag har byttet over til byggherresiden. Av flere og sammensatte årsaker. Jeg var ute på anlegg, nærmere bestemt på større tunnel og samferdselsprosjekter, med både bo- og arbeidssted på anleggsbrakke over flere år. Og jeg blir både oppgitt og litt trist av å lese karakteristikkene som brukes i kommentaren. Jeg kjenner meg ikke igjen.

I stedet for å fokusere på hvor jålete eller ikke jålete kvinner i byggebransjen er, og hvordan en kan «pynte fasilitetene» slik at også kvinner kan trives, hva med å se litt på de reelle utfordringene det fører med seg å jobbe «ute»? Og som sannsynligvis er årsaken til at byggherresiden er i ferd med å øke sin kvinneandel betydelig, mens den er relativt stabil og lav ellers? For det er etter hvert en relativt stor andel kvinner som utdannes.

Samfunnet er på god veg mot likestilling i Norge, i de fleste faser av livet. Også småbarnsperioden. I den sistnevnte perioden av livet, fokuserer flere og flere arbeidstakere på muligheten til å kombinere familieliv med jobb og karriere. Og det bør ikke unndras diskusjonen at det er både en følt og en reell forventning om at en må jobbe mye dersom en har for eksempel anleggsleder eller prosjektlederfunksjon i et byggeprosjekt. Ansvaret forsvinner ikke når klokka bikker 16, og arbeidet pågår i mange tilfeller gjennom store deler av døgnet. Og mye krever tilstedeværelse, ingen tvil om det. Mange har også lang reiseveg, eller pendler til og fra jobb i en eller annen ordning. Om en står i en valgsituasjon, entreprenør eller byggherre/rådgiver, tror jeg dette samlet sett veger tyngre og tyngre på vektskåla, spesielt for yngre arbeidstakere og videre opp til en viss alder. Å legge opp til ordninger eller organisasjonsformer der medarbeidere kan ta på seg ansvarsfulle roller i et prosjekt uten at det går på bekostning av alt annet, vil sannsynligvis være både et effektivt rekrutteringstiltak og et middel til å holde arbeidstakere i slike stillinger lengre. Dette gjelder både kvinner og menn. Og jeg både håper og tror at flere og flere arbeidsgivere beveger seg i den retningen, der det er mulig. Dette lykkes de større byggherreorganisasjonene langt på veg med.

For den som ønsker en karriere innen bygg og anlegg, har det alltid hatt stor betydning å kunne vise til praktisk erfaring. Praktisk erfaring skaffes ute på byggeplass. At så få kvinner velger å starte og fortsette sin karriere ute er synd, først og fremst for den enkelte som i mange tilfeller vil stille svakere enn en med erfaring i jobbsammenheng, men også for bransjen samlet sett. Poengteres det sterkt nok til studenter og nyutdannede hvor viktig det er å komme seg ut og skaffe seg praktisk kunnskap? Og har vi nå kommet så langt at kvinner som arbeider ute naturlig blir tilbudt ansvar for produksjon og ikke de mer administrative oppgavene knyttet til for eksempel kvalitetssikring og HMS?

For de som vurderer yrkesfag gjøres valget mye tidligere enn for de som tar en teoretisk utdanning. Om det finnes reelle ambisjoner om å øke kvinneandelen der, må det gjøres en bedre jobb med informasjon og god veiledning i skolen og spesielt på ungdomsskolen. Eksempler fra arbeidslivet. Her er det mange som kan gi små bidrag som kan bety mye for de som tviler på om yrkesfag og håndverk er noe for dem eller som lurer på hvor tøft og vanskelig det faktisk er.

Tilbake til disse brakkene; Renhold og hygiene har vært fast punkt i HMS-arbeidet på byggeplasser så lenge jeg har vært i bransjen, for eksempel på vernerunder. Ingen liker at spise- eller oppholdsbrakka flyter over av skitt, verken kvinner eller menn. Det koker stort sett ned til å være et spørsmål om hvor mye ressurser som settes inn på vask og renhold, og at det tas ekstra hensyn i planleggingen av brakkene om det er spesielt skittent arbeid som skal utføres. Ingen bør bli skremt bort av mangel på renhold.

Familiesituasjonen og et sterkt ønske om å flytte «hjem» førte til mitt bytte av side i bransjen. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gjort en slik vurdering. Det hadde ikke hjulpet med hyggeligere farger, og flere speil ser jeg ikke helt nytten av på jobb. En kan ikke annet enn å savne det lille samfunnet som skapes på en brakkerigg, og de brautende og ufine mannfolkene traff jeg få av.

Frist kvinner med spennende, relevante og ansvarsfulle jobber, en levelig arbeidstid og naturlig inkludering. Så kan vi diskutere interiørdesignet senere.