Artikkelserie fra Advokatfirmaet Selmer - Entreprenørens stansingsrett: Vilkår og risiko

I byggestandardene er det fastsatt at entreprenøren etter et varsel minst 24 timer i forveien har rett til å stanse arbeidet hvis byggherren misligholder sin betalingsplikt. Stansingsretten er altså et sanksjonsmiddel mot et helt spesifikt mislighold fra byggherre, en variant av prinsippet om ytelse mot ytelse og tilbakeholdsrett. Betalingsmisligholdet må være vesentlig.

Entreprenøren kan også ha rett til å stanse selv om betalingsplikten ennå ikke er misligholdt hvis det er forventet at byggherre ikke vil betale ved kommende forfall (såkalt antesipert mislighold). Det kreves da en klar sannsynlighetsovervekt for mislighold, markant høyere enn 50/50.

Hvis det for eksempel er flere sideentreprenører i prosjektet og byggherren nettopp har misligholdt overfor to stykker på grunn av pengemangel, vil fort den tredje ha stansingsrett selv om betaling for hans arbeid ennå ikke er forfalt. Veien til stansing er også kort hvis byggherren gir klar beskjed om at han vil nekte å betale neste faktura, for eksempel fordi byggherren på sviktende grunnlag mener han kan motregne i et dagmulktskrav.

Årsaken til (det forventede) misligholdet er ikke relevant for retten til å stanse. Det går ut på ett om det er viljen eller evnen det står på. Men misligholdets årsak kan likevel ha betydning for vesentlighetsvurderingen. For eksempel vil det være forskjell på en situasjon hvor byggherren bare venter på at et avklart byggelån åpnes og vil betale så snart som mulig, og en situasjon hvor byggherren har erklært at betaling aldri vil skje.

Det finnes også regler for stansing av spesifikke endringsarbeider vi ikke går nærmere inn på i denne artikkelen. Og det nevnes bare kort her at det ved langvarig stans kan oppstå en hevingsplikt for entreprenøren. Dette er ikke umiddelbart intuitivt, men skyldes plikten til å begrense tap ved etter hvert å se seg om etter alternativt arbeid. Byggherren er jo på sin side låst til kontrakten og kan ikke selv heve grunnet eget mislighold. Resten av artikkelen tar for seg vesentlighetskravet og risikoen entreprenøren løper ved å stanse når det er uklart om stansingsrett foreligger.

Vesentlighetskravet
I juridisk litteratur er det litt ulike oppfatninger om kravet til vesentlighet er det samme i stansing- som i hevingstilfellene. Etter vår oppfatning må det legges til grunn at terskelen i stansingstilfellene er noe lavere, men gradsforskjellen er uklar. Det skyldes blant annet at heving er irreversibelt, mens en "stans kan stanses" og må opphøre hvis byggherre betaler. Entreprenøren hefter også for kontraktarbeidet ved stansing, men er i utgangspunktet fri fra alle forpliktelser ved heving.

Selv om terskelen er noe ulik, baseres vurderingen på de samme momentene. Vesentlighetskravet bygger på en sammensatt vurdering der en rekke forhold kan være relevante. Dette innebærer at gråsonene kan bli nokså store og at man må trå varsomt. Nedenfor kommer vi tilbake til hvilken risiko entreprenøren løper ved å stanse i et gråsonetilfelle.

Typisk relevante forhold i en vesentlighetsvurdering er avviket mellom det avtalte og det leverte (stort beløp?), betydningen for entreprenør (behov for pengene?), synbarhet for byggherre (bør han forstå entreprenørens behov?), alternativer (er det for eksempel tilstrekkelig at byggherre stiller garanti?), tidsmomentet og hvorvidt det foreligger skyld (her kan evne/vilje ha betydning).

Risikoen ved uberettiget stansing
Det foreligger naturlig nok ikke stansingsrett hvis byggherrens tilbakehold skyldes forhold entreprenøren er ansvarlig for. Situasjonen kan være at entreprenøren krever vederlagsjustering og fristforlengelse, mens realiteten er at man er i en dagmulktssituasjon fordi entreprenørens feil har forsinket prosjektet. Her ligger kjernen i stansingsrisikoen: Hvis entreprenøren stanser arbeidet fordi betaling uteblir, men det skyldes at byggherre har tilbakeholdsrett, betyr det at entreprenøren har brutt kontrakten. Det er også et kontraktbrudd hvis byggherren har misligholdt, men ikke vesentlig, og entreprenøren stanser arbeidet.

I begge tilfeller har entreprenøren feiltolket kontrakten og er i såkalt rettsvillfarelse; kontraktens vilkår for stansing var ikke oppfylt. Det klare utgangspunktet er at entreprenøren har full risiko for en slik feilvurdering, og risikerer fullt erstatningsansvar for byggherrens tap. Det er ikke upraktisk at byggherren møter en stansingserklæring med å heve kontrakten. Kostnadene til å fullføre prosjektet med en ny entreprenør, etter forsinkelser mv., kan bli betydelige. Det er derfor all grunn for entreprenøren til å vurdere situasjonen nøye før stansing iverksettes.

Byggherren tar naturligvis en tilsvarende risiko i et gråsonetilfelle ved å heve: Hvis stansingen var berettiget, er det byggherren som er i rettsvillfarelse og ansvarlig for entreprenørens tapte fortjeneste og merkostnader hevingen forårsaker.