Kvalitetssikring som virker og ikke virker

”Systemet” er som regel en ”perm” i bokhyllen basert på ISO 9001. Systemet er ofte generelt og overordnet og derved lite detaljert. Hvis systemet detaljeres mer, så risikerer man at det blir for omfattende. Og da blir det sjelden brukt. Moderne kvalitetssikring er et ”tveegget sverd”. Vi trenger systemet, men systemet kan ikke tenke for oss og erstatter ikke fagmannen. Hvis vi ikke innser det, så kan vi overse viktige problemer eller oppdage de for sent. Og vi kan risikere å arbeide med ”hodet under armen” uten å skjønne det.

Del 1. Hva er viktigst å kvalitetssikre?
Vi må besvare følgende spørsmål: A. Hva kan gå galt? B. Hva må ikke gå galt? C. Hva er konsekvensene hvis det går galt? Dette er en faglig vurdering som må gjøres av den eller de som er kvalifisert til å gjøre det. Dette forteller hva KS-systemet må legge størst vekt på å kvalitetssikre. Systemet forteller naturlig nok ikke dette selv.

Del 2. Hva er mindre viktig å kvalitetssikre?
Vi må besvare følgende spørsmål: A. Hva går normalt ikke galt? B. Hva går her ikke galt? C. Hva er konsekvensene hvis det like vel går galt? Dette er en faglig vurdering som må gjøres av den eller de som er kvalifisert til å gjøre det. Dette forteller hva KS-systemet kan legge minst vekt på å kvalitetssikre. Systemet forteller naturlig nok ikke dette selv.

Del 3. Utforming og spissing av KS-systemet
Etter at spørsmålene i del 1 og del 2 er besvart har vi et grunnlag for å utforme et effektivt KS-system som kan angi hvor det er spesielt viktig at prosjektering, utførelse og kontroll gjøres nøye i det konkrete prosjektet og hvor det er mindre viktig. I denne forbindelse er det helt vesentlig å fastslå om løsninger er dristige, uvanlige, vanlige eller preaksepterte . Aktørenes dugelighet og pålitelighet spiller også en rolle. Sagt på en annen måte: Først når vi vet ”hvor skoen trykker og ikke trykker”, kan vi utforme et hensiktsmessig prosjekttilpasset KS-system som er spisset mot det som er viktigst å kvalitetssikre.

Del 4. Kontroll
Egenkontroll betraktes i dag som en del av aktørenes kvalitetssikring. Jeg går ikke nærmere inn på det her. Uavhengig kontroll (KTR) er den nye kontrollformen som erstatter dokumentert egenkontroll som var ment å erstatte den tradisjonelle kommunale bygningskontroll. KTR var kanskje ment å skulle være en privat bygningskontroll, men kan i beste fall være en ekstra kvalitetssikring i et byggeprosjekt. Men slik KTR praktiseres i dag etter forskriftene og myndighetenes veileder, så vil det normalt i liten til ingen grad forbedre kvalitetssikringen. Reglene sier at KTR først skal kontrollere om man har et KS-system og deretter om det brukes i prosjektet. Heller ikke KTR skal foreta noen faglig vurdering som angitt i del 1 til 3 her. Derved har også KTR et nærmest sviktende grunnlag for å kunne vurdere kvaliteten til kvalitetssikringen i et byggeprosjekt.

Vi må se kvalitetssikring i dets rette lys
Å sikre de viktigste krav i et byggeprosjekt på et tidlig tidspunkt er i prinsippet enkelt for en eller flere kvalifiserte byggfagmenn, og er også over tid den klart billigste løsning. Men vi må være villige til å se kvalitetssikringen i dets rette lys og være villig til å betale for at ”byggearbeidet” gjøres riktig første gang. Systemer med rutiner og hjelpemidler, som i varierende grad er nødvendig, skal være byggfagmannens tjener og ikke omvendt.

Ut fra denne erkjennelse følger det logisk at det er byggfagmannen som må etablere det nødvendige grunnlaget (del 1 til 3) for å bestemme hvordan man best kvalitetssikrer byggeprosjektet og derved også hvordan KS-systemet konkret skal være i prosjektet.

Å skyte spurv med kanon
Det er en dårlig ide å skyte spurv med kanon. Men det gjøres når man prøver å kvalitetssikre ”alt”. Både det som er mindre viktig og det som etter all sannsynlighet vil gå bra uten ”systemsikring”. Dette strider jo mot sunn fornuft, men gjøres like fullt. Jeg antar at overfokusering på KS-systemer og tid/penger kan medføre en overfladisk væremåte som blokkerer fornuften.

Avsluttende kommentar
Når det går bra i byggeprosjekter, så skyldes det i liten grad myndighetenes formelle krav til kvalitetssikring og uavhengig kontroll. Men når det går galt, så kan det lett skyldes at kravene er for dårlige eller mangelfulle. Kravene handler i for stor grad om å dokumentere systemer, rutiner og sjekklister - og for lite om virkelig å sikre det som er viktigst i et byggeprosjekt. Myndighetenes Veileder kan paradoksalt nok medføre at kontrollen blir for omfattende eller for enkel, og i begge tilfeller for overfladisk. Dette er det ”gode” eksempler på. ”Kontrollen” kan være kontrollteknisk formelt riktig etter kravene, slik man oppfatter kravene, men i realiteten verdiløst. Resultatet er at feil, mangler og konflikter i byggesaker fortsetter som før eller øker. Og det medfører at i byggebransjen er snart jussen viktigere enn byggeteknikken. Ønsker vi en slik utvikling?