Jernbanen - den viktigste samfunnsutvikleren

Det er den i aller høyeste grad fortsatt – og kanskje mer enn den har vært på flere tiår – og viktigere vil den bli.

Både i Norge og i resten av verden er bruk av tog og andre skinnegående transportmidler den mest effektive måten å få mye folk fra a til b – i hvert over noe kortere strekninger. Både hastigheten, kvaliteten og utslippene rundt denne transporten har blitt kraftig forbedret. De siste tiårene har utviklingen i Norge ikke gått så raskt som den burde – spesielt ikke om vi ser mot andre steder i verden, kanskje med Japan og Kina helt i front. De har i stor grad bygget ut og modernisert sin skinnegående transport – og utbyggingen vi har sett i Kina de siste årene overgår vel all menneskelig utbyggingsaktivitet vi noen gang har sett.

De siste årene har vi heldigvis også sett en bra hopp i investeringene og utbyggingen av den norske jernbanen. Det eksisterer gode planer for Intercity-utbyggingen og med Follobanen under bygging og Ringeriksbanen som stadig rykker nærmere, skjer det også noe i Norge. De store planene man i en periode jobbet med rundt høyhastighetstog mellom de store byen er det derimot veldig lite prat om.

Det er selvsagt flere årsaker til at man ikke har bygget ut i like stor stil som for eksempel Japan og Kina, her i Norge. For det første er det langt mindre folk å frakta mellom de store byene. Å bygge ut moderne jernbanestrekninger er meget dyrt, og i et samfunnsøkonomisk perspektiv må man selvsagt nøye vurdere kost-nytte-verdien. Det finnes flere argumenter for at det er altfor dyrt å bygge superraske tog mellom de store byene i Norge, men det finnes også gode argumenter for at de bør bygges.

Om vi skal klare å nå stadig tøffere utslippsmål kommer vi nok ikke utenom en kjempeutbygging av den skinnegående trafikken. Vi hverken kan eller ønsker å slutte å reise – men vi kan justere reisevanene våre. Elbiler og hydrogenbiler kan selvsagt føre til lavere utslipp ved persontransport, men det vil ikke kunne erstatte flyreiser og de raske turene mellom byer og landsdeler. De er for lite effektive og tar for lang tid. Nye skinnegående løsninger vil sannsynligvis derfor komme. Og skal vi få et alternativ som virkelig kan konkurrere med flyet, hjelper det ikke å flikke litt på Bergensbanen om man skal fraktes mellom landets to største byer. Da må man gjøre reisen til noe helt annet.

Nye linjer og nytt utstyr må på plass. I Japan har de allerede testet ut tog som kan kjøre i over 600 km/t. Da begynner det å virkelig nærme seg tidsbruken i konkurranse med flyet. Men det er ikke nok med superraske tog – selve infrastrukturen må bli en helt annen enn den vi ser i dag, og det kan selvsagt være en utfordringer med naturen og årstidene vi har i Norge. Dette tilser da selvsagt at mer av utbyggingen må skjer under bakken og inne i fjell. Her kan man ha stabile forhold året rundt – men det koster både å bygge og vedlikeholde denne typen konstruksjoner, men alt er selvsagt teknisk mulig. Det kommer bare an på om man er villig til å betale hva det koster. På noe sikt vil man trolig ikke komme utenom slike utbygginger.

Kina og Japan investerer nå det som trengs for å bygge ut sine superraske tog. Tenk bare hva et tog som kjører rundt 600 km/t vil kunne bety for strekningen Oslo- Bergen, det ville bli et pendlertog.

Men er dette en utopi? Det kan kanskje høres slik ut i dag – men tidene endrer seg – og nye teknologiske muligheter vil kunne gjøre løsninger som høres for voldsomme ut til å bli en realitet i dag, til noe dagligdags noe frem i tid. Det har vi en rekke eksempler på fra historien. Det finnes selvsagt også en rekke ulike finansieringsmuligheter. Med de riktige prosjekter vil helt sikkert også private investorer kunne bli interessert i slike utviklingsprosjekter. På byggingen av den første lokomotivjernbanen i Norge, Hovedbanen mellom Oslo (Christiania) og Eidsvoll, som ble åpnet i 1854, hadde man et samarbeid mellom engelske investorer og norske myndigheter.

Om noen tiår er det langt fra sikkert det er tog på skinner som gjelder. Det snakkes og skrives nå mye om såkalte hyperlooper – transport i rør som skjer i over 1.000 kilometer i timen. Da kan man virkelig snakke om tidseffektiv transport. Dette er ikke fremtidsvisjoner, men noe det faktisk jobbes med å teste ut nå.

Fremtidens transportsystem vil komme i flere ulike fasonger. Fremtidens samfunn er avhengig av at vi klarer å utvikle gode, raske og miljøvennlige transportmetoder. Dette gjelder både lokaltrafikken, og etableringen av store knutepunkter rundt den skinnegående transporten, men også mellom landsdeler og land – og på enda lenger sikt – mellom kontinenter. Man må ikke være redd for å tenke for stort – samfunnet vil kreve store endringer av oss.