Og vekk med det!

En kan si mye rart om løvetannen, men livsvilje, det har den. 

Her har rotugresset skvallerkål kommet til mellom bunndekkende blomster og vintergrønne busker. Såpass begrensede mengder skvallerkål kan holdes i sjakk hvis du plukker bladene jevnlig.

Hvis du planter bunndekkere, og passer meget godt på til de får etablert seg, slipper du lett unna lukingen. Men pass for all del på å plante i jord fri for rotugress.

Noen innvender at også ugress er vakkert og at alle planter uansett hører naturen til. I teorien kan jeg være enig. Men jeg vil ikke ha det i hagen.

Da vi for snart 20 år siden kjøpte eget hus og hage, så det ut som om noen hadde gjødslet hagen grundig i flere år, og så overlatt den til seg selv. Fremdeles vokser vassarven så jeg nesten kan høre at den gror, selv på steder hvor jeg aldri har gjødslet. Bakerst i hagen hadde de forrige eierne tydelig gitt opp. Der var ugresset meterhøyt og sto tett som trærne i regnskogen. Plenen var full av groblad og løvetann, og i blomsterbedene dominerte skvallerkålen.

Steg for steg

- Ja, men det er jo grønt, sa mannen i heimen.

Han argumenterte for å beholde mosepartiene i plenen. Lite kan han om hagestell, men allerede da visste han at mose ikke må klippes.

- Nei, sa jeg. Mine gener er dominert av norske bønder. De første somrene av mitt liv tilbrakte jeg i en sirlig kolonihage og mitt første grønnsaksbed anla jeg som syvåring. Med en slik bakgrunn firer man ikke på krava. Men du verden så mye ugress man må luke før regnskog blir til park...

Ugressluking kan også læres, og trøsten er at gjentatt innsats hjelper. Nå har jeg bevist at det er fullt mulig å bli kvitt selv (uendelig)mye ugress, bare det tas jevnt og trutt.

Ikke lag hull

Plenugresset har jeg (nesten) fjernet. Min erfaring er at et godt stikkeredskap er den enkleste måten. Dessverre er heller ikke denne jobben gjort en gang for alle. Forutsetningen for at plenen holder seg fin, er at jeg gjentar arbeidet regelmessig. For din del håper jeg at plenen ikke er for stor... Trøsten er at i fint vær kan du bli riktig brun på ryggen.

Vær klar over at når du fjerner en plante, åpner du samtidig opp jorden og slipper til luft og lys. Da kan det fort spire en ny plante fra et frø på samme sted.  Ofte er det dette som skjer når vi har fjernet en løvetann, og tror at en ny plante spirer fra en gjenglemt rotbit i jorden. Fyll ny jord i hullet og strø på plenfrø straks.

Jungelen bak i hagen ble ryddet med gravemaskin. I ti år forsøkte jeg å renske opp ved egeninnsats, men gamle røtter og store steiner motarbeidet meg. Da jeg innså at disse var grunnen til at tidligere eiere hadde gitt opp, var det en enkel sak å leie gravehjelp.

Mens gravemaskinen kjørte baklengs ut, begynte jeg å jevne jorden. Så la jeg på våte aviser og barkduk, og plantet i bitte små hull.

Med list og lempe

Jeg er nesten glad i frøugress, sammenlignet med flerårig rotugress. Spesielt komplisert er mitt forhold til skvallerkål, kveke og krypsoleie. Det hjelper ikke at minstejenta i huset smilende kaller smørblomsten for "smør". Jeg er villig til å kjempe meg til blods (på fingertuppene altså), for å få det vekk. Røttene sitter som støpt i jorden, og plantens overjordiske stengler snor seg innimellom alt. Det kan nesten være håpløst å få det vekk fra flerårlige kulturer som jordbærbed og staudebed. En gang måtte jeg også gi meg. Da var det så mye ugress i jordbærbedet at jeg planten bærbusker isteden. Mellom buskene dekket jeg jorden godt med flere lag dryppvåte aviser på kryss og tvers. Så la jeg på en vevd fiberduk som jeg igjen dekket med et tykt lag bark. Det er syv år siden sist jeg lukte der. Det beste med ugress er kanskje den jublende følelsen av seier, etterpå.

Veldig vekstvilje

Hvis historien bare er god nok, er det ikke alltid man skal sjekke om den er sann eller ei... Denne er om min farfar, og det kan godt være en skrøne. Mannen hadde uansett et velutviklet konkurranseinstinkt, og det må jeg nok innrømme, et ikke like godt forhold til sin svigermor. Begge hadde en tendens til å mene at de selv visste best. En vår utfordrett de hverandre til hageduell; hvem kunne først få en plante til å spire fra frø til full blomst?

Farfar gikk av med seieren. Han sådde løvetannfrø...

Noen elsker å stelle i hagen, og har ikke det minste i mot luking. Til dere andre vil jeg si:

- Sett tæring etter næring; Anlegg minst mulig bed. Bruk plen, treplattinger og belegningsstein, og plant blomster i krukker. Det kan bli mye vanning og vasking, men lukingen slipper du.

- Spise dem; Les om det i boken "Ville planter til mat og glede", av botaniker Inger Lagset Egeland.