Istidsgran i Norge

- At trær skulle overleve i Norge under siste istid, har vært sett på som en umulighet av de fleste, forteller forsker Mari Mette Tollefsrud ved Skog og landskap.

Hun og over 20 forskerkolleger fra 11 land står bak den oppsiktsvekkende nyheten om at gran og furu har overlevd i Norge under siste istid. Funnene, som ble publisert i det kjente tidsskriftet Science i dag, utfordrer den gjengse oppfatningen av hvordan gran og furu overlevde istiden og hvordan de innvandret til Skandinavia.

Den gjeldende oppfatningen har vært at furua vandret inn til Norge fra øst for rundt 9 000 år siden, mens grana først kom til Norge fra et Russisk refugium for 2 500-3 000 år siden.

- Gruppen som jobbet med fossiler og gammelt DNA, fant i bunnsedimenter fra Endletvatnet på Andøya, furu- og gran-DNA som var henholdsvis 22 000 og 17 000 år gammelt. Disse funnene viser at gran og furu sannsynligvis overvintret på Andøya under siste istid, forklarer Tollefsrud.

Under siste istid var nesten hele Skandinavia dekket av is, men for over 22 000 år siden var den nordligste tuppen av Andøya isfri, og det fantes såkalte nunatakker, fjelltopper som stakk opp over isen. Det er tidligere vist at mindre planter kunne overleve istiden på disse nunatakkene, men ingen forskere har tidligere trodd at større trær hadde kunnet overleve.

Ikke nok med det, i bunnsedimenter fra Rundtjørn, ikke langt unna Meråker i Nord-Trøndelag fant forskerteamet gran-DNA som var 10 300 år gammelt, og som hadde en helt unik genetisk variant sammenlignet med prøver fra det russiske overvintringsområdet.

- Da vi startet å undersøke granpopulasjoner fra flere steder, så vi at den varianten som ble funnet i sedimentene fra Trøndelag bare fantes i prøver fra Norge og Sverige og at den fantes i høyest frekvens i populasjoner nærmest Andøya.

- Det vil si denne varianten sannsynligvis kjennetegner den norske istidsgrana som kan ha overvintret nordvest for isdekket som dekket Nord-Europa, forklarer Tollefsrud, som har utført DNA-analysene på de moderne granpopulasjonene.

Grana som vokser nord og vest i Skandinavia har altså en egen genetisk variant som ikke finnes lenger øst i Europa. Tollefsrud understreker likevel at det har vært massiv innvandring av gran fra det russiske overvintringsområdet, og at man i svært mange granpopulasjoner finner en blanding av den norske «istidsgrana» og grana som har vandret inn fra øst.

For skogforskerne er en bedre forståelse av trærs spredningsevne og klimatilpasning viktig for å forklare hvordan enkelte arter sprer seg, men også for å kunne forutse hvordan trærne vil reagere på klimaendringer. De nye studiene av granas innvandring gir viktige bidrag når det gjelder forståelsen av hvordan arter har blitt påvirket av klimaendringer.

- Oppfatningen om at trær kun har overlevd istidene i mer sørlige og varme områder for så å ha vandret inn etter siste istid er ikke nødvendigvis riktig for alle arter. Resultatene våre er også svært viktige når det gjelder kartleggingen av granas genetiske ressurser, avslutter Tollefsrud.

Fakta:Forskningsartikkelen "Glacial Survival of Boreal Trees in Northern Scandinavia" er publisert i det internasjonalt anerkjente tidsskriftet "Science" 2. mars.

Artikkelen er et resultat av et internasjonalt forskningssamarbeid bestående av 24 forskere fra 16 institusjoner.

Resultatet viser at det vokste gran og furu nord og vest i Skandinavia flere tusen år før tidligere antatt.

Bevisene for svært tidlige forekomster av gran og furu i Norge er:

DNA fra gran og furu i sedimenter fra Andøya som er datert til 17 000 og 22 000 år før nåtid. En genetisk variant hos gran som er endemisk for Skandinavia, det vil si at den bare finnes her, som vi også finner i innsjøsedimenter fra Trøndelag som er datert til 10 300 år før nåtid.

I tillegg er den skandinaviske varianten av gran funnet i pollenfossiler fra Trøndelag som er datert til 6 300 år før nåtid.

Fra Skog og landskap har Mari Mette Tollefsrud deltatt i studien. Sammen med tre andre kvinnelige forskere er Tollefsrud delt førsteforfatter.

Studiet er ledet av Laura Parducci ved Universitetet i Uppsala, Eske Willerslev ved Universitetet i København og Inger Alsos ved Universitetet i Tromsø.