Monets flotte hage

Hagen ligger i Frankrike, i Giverny, en times kjøring fra Paris, og er vel verdt et besøk.

Da Monet først flyttet hit, var det en nedslitt og fortlatt cider-gård, som trengte en kjærlig hånd, hvilket Monet og hans familie ga den. Monet, som kalles impresjonist-malernes far, anla hagen fordi han ville male fargerik natur, atmosfære og stemninger. Monet hadde fra starten av interesse for planter og dette ble utviklet enormt etter hvert som hagen utviklet seg. Han skapte et eget hagebibliotek med flotte bøker, tidsskrifter, forskningsrapporter, plantelister og ordbøker. Han reiste til hagesamlinger og show over hele Europa og falt pladask for tulipanblomstringen i Holland, noe som førte til at han forlenget reisen med flere uker og malte en serie malerier av de blomstrende markene, før han kom hjem med kofferten full av tulipanløk.

Han utvekslet hagekunnskap og stiklinger med andre interesserte kunstnervenner, og fikk ofte gaver i form av sjeldne planter fra utenlandske gjester. En sjelden trepion, som han fikk av den japanske operasangerinnen Madame Kuroki née Matsukata la grunnlaget for hans store samling av tre- og andre typer Pioner. Hans appetitt på spesielle planter var enorm og gav næring til hans voksende botaniske interesse.

Planen for hagen kom fra Monets eget hode. Blomsterbedene ble ofte utviklet utifra følgende grunntanker:

- hvordan kombinere farger?

- hvordan påvirker fargene hverandre?

- hvodan reagerer og påvirkes fargene av skiftende lys?

- hvor mange forskjellige sjatteringer innen samme farge?

Hovedveien fra porten og inn til inngangsdøren var fra starten av dekket av overvokste vintergrønne trær. Da disse tok for mye lys fra blomstene, ble alle felt, bortsett fra to nærmest huset, veien ble gjort bred og flott med rosebuer på tvers og den ble døpt "Grand Allé".

Monet var en regelbunden og målbevisst mann. For det meste arbeidet han selv opp hagen med spade og trillebår, han sådde og luket. Hans dag begynte ved soloppgang, siden frokost presis kl. 08:30 for så å jobbe til lunch og middag – presis samme klokkeslett hver dag. Som regel var han aldri senere i seng enn ved 21-tiden. Kveldsarbeidet i hagen, som f.eks. vanning, var det kone og barn som hovedsaklig tok seg av. Senere fikk han råd til å ansette gartnere.

På hver side av Le Grand Allé anla han firkantede bed med forskjellige typer blomster. Det var alltid noe som blomstret i Monets hage. Om våren var det pastellfargene som rådet, gjerne i form av blomstrende trær og busker, Tulipaner, Fioler, Primula, Tusenfryd, Stemor, Liljer, Iriser og Forglem-meg-ei.

Disse ble senere på sommeren avløst av Roser av alle slag, Klematis, Asters, Anemoner, Valmuer, Salvie, Pioner, Lammeøre, Ipomea, Marguritter, Riddersporer, Klokkeblomster, Nelliker samt sommerblomster som Pelargonium og Erteblomster – for å nevne noe.

Noen av bedene hadde blomster i samme farge (De monocrome bedene) mens andre var blandingsbed (De polycrome bedene).

Selv om han egentlig opponerte mot datidens hagetrender, som tilsa bed i rette vinkler og innramming av bedene, holdt han seg tildels til denne trenden ved å dele opp hagen på begge sider av Le Grand Allé. Dette, ved å lage flere lange rette stier fra huset og ned til bunnen av hagen, noe som delte opp hagen i flere rektangulære store bed. I disse områdene etablerte han igjen små bed med forskjellige beplantninger – disse små bedene kalte han "malingspannene" sine. Impressjonistmalerne var en slags opprørergruppe mot de som forskjønnet naturen og ikke så den som den egentlig var. Som en egen liten demonstrasjon mot "den pålagte hagestil", lagde han derfor kun innramming på bedene som var runde.

Fra sitt soveværelse hadde han utsikt over store deler av hagen og dette rommet var også hans første studio.

Monet var en ivrig samler av japanske tegninger og bilder. Mystikken og japanernes ydmykhet for naturen ble han stadig mer fascinert av. Utifra deres filosofi ble gårdshagen for ham; yin. For å skape balanse, måtte han derfor skape yang. Det var av denne grunn han ønsket å skape vannhagen, som ligger på en nedre tomt for gårdshagen. En annen grunn til at han ville ha vann, var at han på en av sine mange turer til hagesamlinger hadde kommet over en samling vannliljer og var blitt totalt oppslukt i disse.

Vannhagen skulle, i motsetning til den solrike gårdshagen, ha slyngende stier, små, mystiske og mørke hjørner, hemmelige rom samt relativt store planter og trær. Som hagens største smykke tronet vannliljene, som ble pleiet med stor omhu og kjærlighet. Et par år etter at vannhagen hadde etablert seg, ble den kjente japanske broen med Wisteria oppført. Monet plantet selv Wisteriaen, og det er den samme planten som står der idag, over 100 år senere!

Atmosfæren i de to hagene er veldig forskjellig. Mens gårdshagen er tørr, lys og solrik, og en eksplosjon av farger til enhver årstid, er vannhagen fredelig, basert på bladverk av forskjellig størrelse og overflate, store trær og øyer med tett beplantning av samme sort busker. Blomster spiller en mindre rolle her.

Til de som skulle ønske å besøke hagen kan det opplyses at hagen er åpen alle dager kl. 09:30 – 18:00 (siste inngang er kl. 17:30) i perioden 1. april til 1. november. Pr. 2010 er inngangsbilletten 6 Euro.

Et lite tips på tampen; - husk vannflasken! Det er ikke mulig å kjøpe drikke eller mat inne i hagene.