Bygårdshage

Når vi går inn porten til Hesselbergsgate 5 i Drammen, går assosiasjonene uvilkårlig mot Oskar Braathens varme fortellinger om arbeidermiljøet på Oslos østkant. Gårdsplassen er belagt med belegningsstein – mose og blåklokker vokser fritt og uhemmet mellom steinene. Utvendige trapper opp til etasjene og svalganger på utsiden av trehusene, bringer frem minner om noe som var. Bygninger i varme og lune farger rammer bygården vakkert inn.

Det gror over alt
I Hesselbergsgate 5B har Wenche og Dag Kjærnet funnet sitt paradis. I bakgården utenfor huset deres bugner det av ulike vekster – blomster og trær som ekteparet har dyrket frem etter at de kom til Drammen fra Sandefjord for femten år siden. Gamle krukker og kanner, velbrukte bord og krakker er bosted for vekstene. Gjenstander som bringer med seg sjel og varme til hagen.

- Er det ikke rått! spør Wenche oss engasjert i det vi kommer ruslende inn i bakgården. Og vi må medgi at stedet er noe for seg selv. Det gror over alt. Til og med en bjørk har klort seg fast i pipa på det ene huset. Mon tro hvor den henter næring fra?

Roser i ulike farger, hortensia, iris, klematis, hvit julerose, myrt, lobelia, markjordbær, eføy, villvin og rogn er noe av det som vokser i bygårdshagen. - Mannen min strør litt gjødsel på jorda av og til, men utover det gir vi plantene vann, sier hun. Og kjærlighet! tenker vi.

Klimaet i bakgården er nok også en viktig faktor. Det er lunt og varmt der – ideelle vekstforhold for plantene. - Og så er naboforholdene gode, skyter Wenche inn i det hun viser oss blomstene utenfor døra til en av naboene. For flere naboer har latt seg inspirere av ekteparet Kjærnet, og sammen har de skapt et utemiljø som mange kan misunne dem.

Hage er helse
- Vi møtes ofte ute i bakgården til en kaffekopp og litt småprat. Dette er fristedet vårt, og det ligger mye velvære og helse i å ha en hage rundt seg. Et rom uten blomster, er som et ansikt uten smil, sier hun ettertenksomt, og vi gir henne rett i det.

Store deler av livet til Wenche har handlet om blomster. Foreldrene drev gartneri i Sandefjord, og hun gjorde det til et yrke selv. Flere blomsterbutikker har fått nyte godt av engasjementet og kunnskapen hennes. Finn Schøll er en gammel kollega som hun fortsatt har kontakt med. Og som han, er Wenche en karismatisk person med bestemte meninger:

- Jeg avskyr hvite, glaserte potter! Ærru gær´n! Nye ting er ikke nødvendigvis best og flottest. Jeg bruker gamle potter og skåler som jeg kjøper på bruktmarkeder for en billig penge. Det viktige er at gjenstadene i hagen går i ett med naturen, understreker hun.

Og ekteparet Kjærnet går egne veier for å skape omgivelser som er naturlige. Wenche viser oss en sittegruppe i teak som strengt tatt skulle vært oljet eller beiset for lenge siden, men møblene er vakre likevel. - Naturen har farget møblene selv, sier hun fornøyd, og legger til at treverket ser ut som rekved. En glimrende idé, med andre ord, for den som ikke er særlig glad i malekosten...

Historisk sus
Etter kaffe og nydelig honningmango, takker vi for oss, og forlater bygården som vil kverne i tankene våre fremover. Ikke bare fordi bygården har et flott miljø, men også fordi den har en fascinerende historie. Mellom alt hagesnakket har Dag fått flettet inn at bygården for to-tre hundre år siden var en del av Strømsø bysenter med egen stall, forniklingsverk og smie. Huset ekteparet bor i har visstnok vært vekselsvis skole for fattige ”børn” i Drammen, dampbad og bordell (!) Sistnevnte et aldri så lite tankekors når Strømsø kirke fra 1667 ligger rett over veien...