Men nå kan de endelig få tak i frøblandinger som er basert på fjellområdets egne planter.

 

- Å utvikle stedegne fjellfrøslag er omstendelig og tidkrevende, sier forskningsleder ved Bioforsk Øst Landvik, Trygve S. Aamlid. Fjellgrasa er seine i etableringen og de vokser generelt seinere enn gras fra lavlandet.

Utfordringene med å skape det frodige torvtaket er særlig stort i mange fjellområder preget av tøffe værforhold og seintvoksende planter. Men problemene knytter seg ikke bare til torvtaket. I mange hytteområder til fjells fører utbygging til store sår i terrenget. Å reparere disse skadene og gjenskape en naturlig vegetasjon tar svært lang tid. Takket være mangeårig forskning og nitid utviklingsarbeid får du nå fjellfrøblandinger som er basert på stedegne vekster.

Frø fra fjellheimen

Likevel var det ikke hytteeiernes behov som i 2006 utløste Bioforsk sitt utviklingsarbeid for å skape nye fjellfrøblandinger. Initiativet kom fra den største aktøren i utbyggingsprosjekter til fjells, Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE).

- NVE hadde behov for frøblandinger som ville være egnet for revegetering rundt for eksempel høyspentmaster og på steintipper. Sammen med en gruppe frøavlere i Telemark Frøavlerlag, folk fra NVE og botanikere begynte vi å samle frø fra forskjellige steder i fjellheimen i Sør-Norge - til og med Saltfjellet i nord, forteller Trygve S. Aamlid. Han er forskingsleder for Bioforsk Øst Landvik, som arbeider med frøavl og gras til grøntanlegg.

 

Å utvikle frøslag for værharde fjellområder er komplisert og svært tidkrevende. Dette bildet er fra et testområde for sauesvingel i Telemark. Frøet er innhentet fra flere fjellområder i Sør-Norge. (Foto: Bioforsk)

Omstendelig prosess

Materialet ble sådd i veksthus og dyrket fram under kontrollerte forhold. Her måtte det blant annet unngås at de ulike innsamlingene ble krysset med hverandre. Etter hvert hadde Bioforsk utviklet nok frø fra ti plantearter til at frøavlerne i Telemark kunne overta oppformeringen.

- Prosesser som dette er svært omstendelige og tidkrevende. Fjellgrasa er seine i etableringen og de vokser generelt seinere enn gras fra lavlandet. Det er altså et vanskelig og møysommelig arbeid å lykkes med dette, sier Aamlid.

I fjor ble det solgt til sammen to tonn FJELLFRØ, for det meste til storbrukere som Statkraft, Statens Vegvesen, utbyggere av vindkraftanlegg og andre entreprenører. Men for mindre kunder er det også satt sammen standardblandinger for ulike deler av landet: En for fjellområder på Vestlandet, en for Dovre og Rondane og en for Hardangervidda, forteller forskningslederen. Disse standardblandingene fås kjøpt på lokale FK-butikker i nærheten til hytteområdene i fjellet.

Plenfrø i fjellet er forbudt

- Foreløpig er salget til hytteeiere og hytteområder beskjedent, men det kommer nok etter hvert som produktene blir bedre kjent.

- Hvorfor kan de ikke like godt anvende vanlig plengressfrø på tomt og hyttetak?

- Å bruke innførte frøblandinger i naturområder til fjells er simpelthen forbudt. Dette er slått fast i Naturmangfoldloven, men bestemmelsen er ennå ikke blitt håndhevet. Når innførte frøblandinger brukes i fjellområder skjer vanligvis ett av to: Enten er ikke de innførte grassortene vintersterke nok, eller så spirer den og utkonkurrerer lokale planteslag. En nylig publisert studie fra Dovre viste for eksempel at innført rødsvingel hindret fjellbjørka i å etablere seg, mens det samme ikke var tilfelle ved bruk av stedegen sauesvingel. Offentlige aktører som NVE og Statens Vegvesen er nå svært nøye på dette og unngår konsekvent å bruke importerte frøblandinger.

DNA-sjekk av planteslektskap

Et av de pågående forskingsprosjektene handler om å se hvor stort slektskapet er mellom de stedegne planene i fjell-Norge. DNA-analyser står sentralt i arbeidet.

- Gjennom disse prosessene får vi indikasjoner på hvilket frø som kan brukes hvor, og hvor mye ulike vekster kan flyttes. Så langt virker det som vi kan dele Norge i fire soner: En fra Setesdalsheiene til og med Hardangervidda, en som omfatter Jotunheimen, Rondane og Dovre og to for Nord-Norge. Men dataene er ikke helt ferdige ennå, sier forskningsleder Aamlid.

 

Frø kjenner ingen fylkesgrenser, men utvikler lokale populasjoner med genetisk slektskap. ”Stedegent plantemateriale” vil alltid være best i forhold til de lokale forholdene og samtidig i samsvar med Naturmangfoldlovens krav. Ut frå dagens frøbeholdning setter Bioforsk sammen frøblandinger til det enkelte anleggsområde. (Illustrasjon: Bioforsk)