De vanskelige kommunegrensene

I 1930 var det 747 kommuner i Norge, og siden har det gått gradvis nedover. Men fortsatt er det for mange kommuner, som alle har sin politiske og administrative ledelse, og all annen infrastruktur som må til for å tilby de nødvendige tjenestene til innbyggerne

De norske kommunegrensene ble nedtegnet for mange år siden, tilpasset en annen tid. Nå trenger vi en inndeling for det moderne Norge. Moderne kommunikasjonsmidler, både for frakt av mennesker og informasjon, har gjort at man nå er nødt til å se på inndelingen på ny – enten man vil eller ikke.

Mandag fikk kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner ekspertenes første rapport om kommunereform. Der kom det blant annet frem at det bør være minst 15.000-20.000 innbyggere i hver kommune for at de skal kunne yte kvalitetsmessig gode tjenester, noe om tilser et kraftig kutt i antall kommuner, fra 428 i dag og ned mot 100.

Denne rapporten blir litt for tøff å svelge for politikerne i dag. Det er nok for få som tør å gå for såpass store grep, om ikke stemmingen blant befolkningen skulle snu. Det er nemlig slik at veldig mange ønsker en kommunereform velkommen, men når det kommer til deres egen kommune blir man straks mer skeptisk. Det er mange fogderistrider rundt om i landet, og disse sitter tidvis dypt.

Det har lenge blitt advart mot at en reform ikke bør gjennomføres med tvang. Det spørs om dette er noe man må vurdere på nytt om man skal få forgang i sakene. Det ideelle er selvsagt at man gjør dette gjennom frivillighetsprinsippet, og at gode naboer finner hverandre. Men det vil nok ofte også være slik at to eller tre kommuner ønsker sammenslåing, mens den tredje nekter. Da bør ikke denne ene kommunen stoppe hele prosessen. Det finnes også en rekke nabokommuner hvor all fornuft tilsier at man bør gå for sammenslåing, nærmest uansett.

Noe av utfordringen med kommuneinndelingen i Norge er den spesielle geografien og topografien. Det finnes mange små kommuner med tett befolkning, og det finnes en rekke store kommuner med veldig spredt befolkning. Det vil derfor bli vanskelig å finne en felles regel som gjelder for hele landet. Man må nok gå mer grundig til verks enn å slå fast en felles norm som skal gjelde for alle.

Dette blir en vanskelig oppgave for politikerne fremover, men den til enhver tid sittende regjering vil nok jobbe hardt for å få en så bred politisk enighet i dette spørsmålet som mulig. Vi får håpe de kommer frem til en bred enighet innen rimelig tid – for noe må nå skje.