Brukte materialer er gode som nye byggeklosser - men med dagens regelverk blir de fort bremseklosser

På Tullinløkka er Entra i gang med et av Norges mest ambisiøse ombruksbygg. Kristian August gate 13 (KA13) skal, så langt det lar seg gjøre, restaureres og bygges på med brukte materialer. Det er veldig spennende, men også krevende.

I prosjektet har Entra fokusert på ombruk av materialer som er energikrevende å produsere. I den forbindelse var det fra Entra sin side et ønske å gjenbruke hulldekker i betong. Når Statsbygg river R4 i regjeringskvartalet til eksempel, blir hulldekkene i én etasje til tre nye etasjer i KA13. Materialene, som hentes ut nå i november, var igjennom en omfattende teknisk og juridisk kvern før de fikk godkjentstempel.

Hvor starter man materialjakten?
Jobben startet med jakten på egnede materialer til etasjeskillene i påbygget til KA13. Det finnes per i dag ikke noe utviklet marked for brukte byggevarer. En av de viktigste årsakene er at det mangler opplysninger om materialenes tekniske egenskaper. For prosjekterende og utførende er det dermed ikke mulig å legge materialene til grunn for sine arbeider – hvert fall ikke før man har utført nødvendige tekniske tester av byggevarene. I lys av dette blir det vanskelig for rådgiveren å fullføre sine prosjekteringsarbeider før materialets egenskaper er avklart. I realiteten må prosjekteringen et stykke på vei tilpasses materialet – og ikke omvendt, slik bransjen er vant med.

Entra har brukt mye tid og ressurser på å kontakte private og statlige aktører i søket etter brukte materialer som kan ombrukes. Hulldekkene fant Entra i Regjeringskvartalet. Statsbygg har en ambisjon om å gi bort flere bygningselementer for ombruk, og Entra henvendte seg til dem for å se om noe av dette kunne passe KA13-prosjektet. Hulldekkene ble grundig testet, før de fikk godkjentstempel.

Krevende lovverk
For at ombruk av hulldekker og andre materialer skal være mulig må det juridiske handlingsrommet avklares. Der viktigste reglene er byggetekniske krav, forurensningsregelverket og formelle dokumentasjonskrav til byggematerialer. Et eksempel på førstnevnte er TEK17s funksjonskravknyttet til konstruksjonssikkerhet (§ 10-2) og energieffektivitet/U-verdier (§ 14-3).

Entra søkte bistand fra Kluge Advokatfirma for å avklare hvilke juridiske muligheter de hadde når det gjaldt ombruk av hulldekkene. To spørsmål var helt sentrale: Oppfyller hulldekkene nødvendige tekniske krav? Og er hulldekkene omsettelige, slik at de kan kjøpes til bruk i KA13?

I samarbeid med en FutureBuilt, Sintef og en rekke andre aktører ble det utarbeidet prosedyrer rutiner og malverk for testing av betongen, i henhold til dagens regelverk. Bæreevnen og kapasiteten er kontrollert, og det er tatt ut kjerneprøver fra elementene som er testet for trykkapasitet, karbonatisering og kloridinntregning. Hulldekkene besto – så langt alt vel.

Etter at hulldekkene hadde bestått de tekniske kravene måtte de gjennom en juridisk mølle for å bli lovlig omsatt. For selv om materialene er teknisk sett gode nok, oppfyller de ikke av den grunn byggevareforordningens krav for at hulldekkene kan omsettes på lovlig vis.

Bruk av byggevarer som ikke møter disse kravene kan få alvorlige konsekvenser. Slike byggevarer er forbudt å omsette på markedet, og dermed ulovlig å benytte i byggeprosjekter. Overholder man ikke reglene risikerer man ikke bare tilbakekalling av byggevaren – men også bøter og fengsel.

Byggekloss eller bremsekloss?
Over 75 prosent av byggevarene på markedet vil være omfattet av byggevareforordningen. Regimet i forordningen er spesielt krevende å etterleve ved ombruk. Det er to forpliktelser som er spesielt viktige. For det første må byggevaren være påført et CE-merke forut for omsetning. Av merket fremgår det en del informasjon om produsenten, enkelte av materialets egenskaper og hvordan disse egenskapene er verifisert. For det andre må det følge med byggevaren en såkalt ytelseserklæring (også kalt samsvarserklæring). Erklæringen skal inneholde omfattende informasjon om produktet samt tilvirknings- og verifikasjonsmåten. I tillegg oppstiller forordningen enkelte andre forpliktelser, blant annet knyttet til lagring av opplysninger og varsling om avvik.

Ved ombruk er disse forpliktelsene i praksis svært vanskelig – eller umulig – å etterleve. Grunnen til det er at forordningen er myntet på produksjonsprosessene som finner sted forut for den opprinnelige omsetningen av byggevaren. For eksempel kreves det i nær sagt alle tilfeller at produsenten har tilvirket varen i henhold til en fabrikasjonskontroll (FPC). FPCen vil angi at produksjonen har blitt utført av personell med bestemte sertifikater og lignende. I ettertid er det derimot vanskelig å fastlegge hvordan den opprinnelige produksjonen foregikk.

Siden mye tydet på at hulldekkene var omfattet av en harmonisert standard, var materialene i utgangspunktet omfattet av byggevareforordningens regime.

Men det finnes enkelte praktiske unntak. Ett av disse kom Entra til gode i forhandlingene om hulldekkene.

Praktiske unntak fra et strengt regelverk
For profesjonelle utviklere med flere eiendommer eller prosjekter vil reglene om «intern ombruk» være den enkleste veien til en lovlig omsetning av ombrukte byggematerialer. Ved intern ombruk vil man kunne unngå forordningens krav i sin helhet. Et grunnleggende vilkår for byggevareforordningens anvendelse er nemlig at man står overfor omsetning. Det sentrale vil være om prosjektet settes opp slik at byggevaren aldri forlater eierens hånd. Dersom Entra for eksempel ønsket å knuse betongdekkene fra sitt bygg A til bruk som forsterkning av grunnen i Entras andre byggeprosjekt B, så vil reglene om omsetning av byggevarer ikke utgjøre noen hindring. Der eierforholdene i selskapene som eier bygg A og B ikke er identiske, kan det oppstå gråsoner. Andre regler, for eksempel i byggeteknisk forskrift, må selvsagt oppfylles på vanlig måte.

Forordningen inneholder også spesialregler for byggevarer som er produsert på byggeplass og byggematerialer som er individuelt tilvirket, men de er av liten praktisk interesse.

I mange tilfeller vil løsningen kunne være å benytte seg av eldre byggematerialer. Siden byggevareforordningen først trådte i kraft i 2014, kan det ligge et betydelig handlingsrom ved ombruk av byggematerialer fra tiden før forordningen tok til å gjelde.

Forutsetningen er at man evner å fremskaffe dokumentasjon på oppfyllelse av dokumentasjonskravene som gjaldt ved den opprinnelige omsetningen. Hvorvidt det lar seg gjøre i praksis, kommer i første rekke an på hvilke krav som da gjaldt. Ønsker man for eksempel å gjenbruke materialer fra et bygg som ble oppført i 1999, vil det sentrale spørsmålet være om selgeren kan godtgjøre at dekkene oppfylte dokumentasjonskravene i TEK97. Og som alltid må man gjøre egne vurderinger av om de aktuelle byggematerialene møter relevante tekniske krav.

Handlingsrommet ved ombruk av eldre byggevarer er ikke ubegrenset. En praktisk utfordring kan være at byggevaren blir endret i tiden etter opprinnelig omsetning. Velger man for eksempel å knuse brukt teglstein for å selge denne som grus, risikerer man at myndighetene vil anse salget for å være en førstegangsomsetning av (den nå endrede) byggevaren. Behovet for å endre byggevaren kan også springe ut av andre regler. Det følger for eksempel av REACH-regelverket at miljøfarlige produkter skal ut av kretsløpet, slik at materialet må bearbeides før gjenbruk – for eksempel i form av sanering.

Myndighetene må fjerne bremseklossene
For Entras prosjekt var det «unntaket» for ombruk av eldre byggematerialer som ble avgjørende. Hulldekkene ble omsatt og brukt første gang på 1980-tallet. Etter at Entra fremskaffet dokumentasjon fra byggeprosjektet i Regjeringskvartalet, kunne vi slå fast at de dagjeldende kravene var oppfylt. I tillegg viste de tekniske testene at hulldekkene med god margin oppfylte dagens tekniske krav.

Alt lå endelig til rette for at hulldekkene kunne ombrukes i KA13. Selgeren av dekkene sparer avgifter til avgiftshåndtering og borttransport, samtidig som Entra får realisert sine ambisiøse krav til KA13-prosjektet. Nå gjenstår det bare å hente ut og frakte de 12 meter lange betongklossene, rengjøre dem og remontere dem i nytt bygg.

At materialer fra Regjeringskvartalet får nytt liv i KA13 har ikke bare en symbolsk betydning, men viser at det nytter å lete etter alternative løsninger, både for å ta miljøansvar, og i fremtiden også for økonomisk vinning.

Samtidig gir erfaringen fra prosjektet grunnlag for frustrasjon. Vårt inntrykk er at det i senere tid har oppstått et stadig større gap mellom bransjens ønske om å utnytte det økonomiske og miljømessige potensialet ved ombruk på den ene siden, og det svært begrensede handlingsrommet som følger av regelverket for bygge- og anleggsnæringen på den annen side. En slik utvikling er ikke akseptabel. I verste fall kan utviklingen føre til at vi får mindre bygg per krone og større utslipp enn hva som strengt tatt er nødvendig.

Fra myndighetene etterlyser vi nå tiltak og regelendringer som fjerner bremseklossene, slik at bransjen får sjansen til å utnytte seg av grønnere og mer kostnadseffektive løsninger enn hva som er tilfellet i dag.